Zombier, døde soner og kunsten å massakrere med motorsag

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1988)

«The 1980's may well bear out our contention that
there is very little left to say.»
Tonio K: «Merzsuite» fra «Amerika (Cars, guitars and teenage violence»

DEL 1: VÅRT BESVÆRLIGE SAMFUNNSLIV

Egentlig kan folk bli opphengt i ganske merkelige ting. For noen er det svært viktig å fylle tiden med en eller annen form for lidenskap. En løsning for noen av oss var å søke tilflukt på den revolusjonære venstresiden. Enkelte av oss igjen begynte vel på ett eller annet tidspunkt å betvile verdien av å piske løs på en død hest for å få den på beina igjen, og hoppet av karusellen. Andre med mer grumsete psykologiske motiver pisker løs fremdeles...

Andre blir opphengt i andre former for metafysikk: frimerker, mynter, korthus, mystisisme, kort sagt det meste innen sømmelighetens og usømmelighetens grenser....

La det være klart: Jeg skiller meg ikke ut fra dette mønsteret. Jeg har vel egentlig litt for mange lidenskaper. En av dem er film. Spesielt skrekkfilm. La meg forsøke å forklare:

Kunsten å si ingenting med stil
Egentlig er 80-tallsfilmen en begredelig materie. Hovedproblemet, slik jeg ser det, er som følger: Hvor mange ganger klarer en egentlig å si det samme på en ny og spennende måte ? Og: Finnes det egentlig noe nytt å si ? Løsningen på disse unektelig fundamentale problemstillingene har vist seg å være ganske fascinerende. I teorien vel og merke. Resultatet er blitt den endelige seier for form over innhold. Eksemplene er bare så alt for mange når det gjelder det såkalte "BLACKOUT-syndromet". Fenomenet som henter sitt navn fra åpen bare kilder, går ut på følgende: Man forteller ingenting, men med stil. Eksemplene er mange og stadig blir det flere. Eksponenter for dette fenomenet er bl.a. Martin Scorcese, Francis Ford Coppola, Wim Wenders, og flere en bare blir deprimert av å tenke på. Det tragiske er at stadig flere ser ut til å havne i dette uføret. To av de mest tragiske er Tobe Hooper (som jeg vil komme tilbake til), og Brian DePalma. Som en som har fulgt DePalma gjennom en del år, er det forstemmende å være vitne til hans siste totalt intetsigende film DE UBESTIKKELIGE. Samtidig er det forstemmende å være vitne til de aldri hvilende synsere som jubler over at DePalma nå er blitt stueren (og intetsigende !). Og dette fra en mann som ga oss slike mesterverk som SISTERS, CARRIE, og KLEDD FOR MORD. Jeg gremmes.... Det sørgelige er at de fleste av disse kom inn som et friskt pust av Stimorol, men slik går det ofte med tyggegummi: den mister det besnærende og blir bare en ekkel seig masse. Og hva gjør du da ? Jo du spytter den ut selvsagt..... Andre sleper seg fram i melankoliens forføreriske hengemyr.

Her blir jeg nødt til å foregripe begivenhetenes gang en smule: Hovedpoenget mitt er at i 80-årene er det intetsignede blitt normen. Men, vil kanskje noen påpeke, gjør ikke undertegnede her den fatale feilen å feste håndgranat til egen bak ? Jo, men bare nesten, svarer jeg da, jeg gjør jo nettopp det. Men her er det viktig å nevne at jeg ikke fjerner sikringen. En ganske vesentlig forskjell. Jeg har i de fleste tilfeller ingenting imot at funksjonen underordnes formen så lenge det vi snakker om tross alt har en funksjon. Det er når funksjonen utelates totalt problemet oppstår.

Hvorfor jeg hater ordet spekulativ
Noen av oss kan få enkelte ting langt opp i halsen. Alle har vi vel våre favorittbrekkmidler. Et av mine favoritter er ordet "spekulativ". I mange år hadde jeg et meget avslappet, ja til og med positivt forhold til ordet. Jeg mener: jeg leste spekulativ science fiction i mange år uten å få kvalmefornemmelser. En dag gikk sannheten opp for meg. Et eller annet vesen omtalte en av mine daværende favorittfilmer som "spekulativ", og han/hun sa det ikke for å være snill. Siden da har forholdet til ordet forandret seg radikalt. Jeg oppdaget nemlig at hos enkelte mennesker utløste synet av enkelte filmer jeg setter svært høyt, reaksjoner av nærmest Pavlovsk karakter. Reaksjonene artet seg komplett med siklende, ja nærmest frådende kjeft akkompagnert med ordet "spekulativ". I ekstreme tilfeller akkompagnert av frenetisk glefsing. Uttrykket er særlig utbredt i cineastmiljøer, politiske miljøer og hos enkelte filmkritikere.

A + B = C: Dänikens lov !
Matematikk er en eksakt vitenskap. Noen er det, andre forsøker å være det. Et krav er at et forsøk skal kunne gjentas og føre til samme resultat. Dette fungerer O.K. sålenge det dreier seg om faste konstante størrelser. Fører du det hele over på mennesker vil du få problemer. Det er ikke uten grunn enkelte kaller psykiatri en ineksakt "vitenskap". Matematikken har, som enkelte av oss smertelig har fått erfare, sine egne regler. Erstatter du bokstavene i en matematisk formel med ikke-matematiske faktorer, vil noe gå galt, fryktelig galt! Derfor navnet Dänikens lov ! Erich Von Däniken har som kjent basert en meget lukrativ karriere på kvakksalverlogikk. De aller fleste av oss anerkjenner at mennesker er en svært komplisert organisme i seg selv. Et menneske i samvirke med andre mennesker gjør det hele mere komplisert. De fleste vil derfor være svært forsiktige med å lansere enkle løsninger og årsakssammenhenger når det gjelder kompliserte problemer. Likevel vil dette, når forutsetningene er der, intreffe. Dette bringer oss over på:

Ed Gein, den ekte motorsagmassakrøren ved veis ende 1957.

Folkedjevlene
Ethvert samfunn har sine favoritthatobjekter. I Norge har vi særlig to slike: pornografi og videovold. Få andre tema fører til så mye moralsk panikk som disse. Et kjennemerke ved dette fenomenet er at hatet rettes mot symboler for de to nevnte temaene, for pornografiens del: Leif Hagen, for videovoldens del: MOTORSAGMASSAKEREN.

Den moralske panikken når det gjelder vold på film, tar utgangspunkt i endel grunnleggende forutsetninger. For majoriteten av de som ytrer seg framstår det som udiskutabelt at barn og ungdom blir mer voldsomme av å se vold på film/TV og at de blir mer avstumpede i sine reaksjoner på virkelig vold. Dessuten at slikt fører til mareritt og gjør dem redde og isolerte. I virkeligheten står disse debattantene på langt mer usikker grunn enn de vanligvis innbiller seg. Den omfattende amerikanske Surgeon General-rapporten konkluderer med at visse barn i visse situasjoner kan få økt aggressiv oppførsel p.g.a. vold på TV. Lenger enn dette fant undersøkelsen ingen grunn til å gå. Vanskeligheten er hele tiden å skille massemediapåvirkningen ut fra den totale mengden av faktorer som påvirker menneskelig adferd. Et annet grunnleggende standpunkt i debatten, er kravet om sensur også for voksne. Dette fordi barn kommer i kontakt med de skadelige filmene gjennom uansvarlige voksne.

Til grunn for dette ligger endel grunnleggende klisjéer eller "folkedjevler";

VOLDSFILMEN med kannibalisme/tortur/mishandling av kvinner laget kun for å tjene penger.

DEN SAMVITTIGHETSLØSE PROFITTØREN som oftest representert med video-sjappa på hjørnet.

DET TV-TITTENDE BARNET en forvarsløs TV-narkoman som sitter hypnotisert foran TV-apparatet. Barnet går til sengs med mareritt og går utslitt til skolen dagen etter.

DEN VOLDSFIKSERTE UNGDOMMEN som er utviklet fra det TV-tittende barnet. Kjennetegnet er at DVU skulker skolen for å se på voldsvideo og siden går ut for å praktisere sine nyvunne kunnskaper.

Videovold og den store tegneseriedebatten
I USA hadde en på midten av 50-tallet en debatt som har meget sterke likhetspunkter med dagens video-voldsdebatt. Den gang gjaldt det tegneseriemediet og typisk nok serier som baserte seg på skrekk. Det var særlig serier fra EC-Comics som fikk unngjelde. Bakgrunnen for debatten den gangen var psykologen Frederic Werthams bok "Seduction of the Innocent" Wertham hevdet at hovedårsaken til den økende ungdomskriminaliteten USA opplevde på den tiden, var å finne i ungdommens lesning av tegneserier. Enkelt og greit. Likheten med dagens volds-debatt og for den del også satelitt-TV-debatten, er besnærende. Werthams synspunkter fra den gangen var meget omdiskuterte. Ikke minst sett i lys av riktigheten av å trekke fram en påvirkningsfaktor som utslagsgivende for barn og ungdoms adferd. Det tragiske er at akkurat de samme argumentene resirkuleres til dagens debatt. En ting blir ikke automatisk sann bare den gjentas ofte nok. Poenget er at når et spørsmål forårsaker moralsk panikk er det meget stor sannsynlighet for at Dänikens lov graves fram igjen: A + B = C, der A er dagens ubesudlede ungdom, B er MOTORSAGMASSAKREN, og C er den grusomme voldsungdommen i all sin gru.

At de tegneseriebladene striden gjaldt og som ble presset ut av markedet -"The Vault of Horror" og "Tales from the Crypt"- faktisk klarte å påvirke datidens barn og ungdom, er imidlertid udiskutabelt, men kanskje på en noe annen måte enn Wertham hadde tenkt seg! Og dette bringer oss endelig inn på:

SPLATTER's historiske røtter: tegneserien The Vault of Horror fra EC-Comics, og Theatre du Grand Guignol: "... vold, voldtekt og selvmord..."

DEL 2: SPLATTER

Den gotiske skrekkroman og Schauer-romantikken
For å forstå fremveksten av den under-genrén av skrekkfilm som er kjent under navnet "Splatter", kreves en del bakgrunnsopplysninger. Vi nærmer oss fenomenet når vi i den gotiske skrekklitteraturen kan skille ut to hovedretninger: forskjellen mellom frykt ("horror") og skrekk ("terror"). Forskjellen er som forskjellen mellom å ane at noe grusomt har skjedd, og det å se at noe grusomt har skjedd. Eller sagt på en annen måte: forskjellen mellom det å gjenkjenne lukten av død, og å snuble over et lik .... Skrekk blir her den skånselløse gjengivelsen av det makabre i all sin gru og den direkte konfrontasjonen med dette. I den gotiske skrekklitteraturen er det vanlig å betrakte Matthew Gregory Lewis' roman "The Monk" fra 1795 som den første eksponenten for dette skillet. Den nye retningen går under navnet Schauer-romantikken. Denne forskjellen ser en også innen film-mediet. En vanlig myte er at antydningen av at noe grusomt har skjedd, virker sterkere enn å vise at det skjer/har skjedd. Begrunnelsen for dette er at tilskuerens forestilling om hva som skjer/har skjedd vil være sterkere enn når det vises. Denne myten er spesielt populær når det gjelder Hitchcock, og han sa vel også noe lignende selv såvidt jeg husker....

Dersom vi går tilbake til de to hovedstrømningene innen den gotiske skrekklitteraturen, vil Hitchcock stå som en representant for den gamle skolen. Men som sagt finnes det en annen retning med like stor berettigelse. Og her nærmer vi oss enda mer fenomenet "Splatter".... Den realistiske gjengivelsen av det grusomme og makabre ble også ført over til andre kunstformer, bl.a. fransk teater.

Grand Guignol - Teater for den kresne
Theatre du Grand Guignol eksisterte fra siste halvdel av 1800-tallet og var i funksjon i 60-70 år. En oppdaget etterhvert at teaterets publikum i økende grad foretrakk film-mediet. Teatret konsentrerte seg om korte skuespill med hovedvekt på vold, mord, voldtekt, det overnaturlige, og selvmord. En stor del av repertoaret var hentet fra Edgar Allen Poe med hovedvekt på grusomhetene. Uvesentlige ting som psykologisk finesse og sart gjengivelse av følelser glimret med sitt fravær..... Poenget med teatret var kort og godt å sjokkere publikum med sin, for tiden, realistiske framstilling av grusomhet. For publikum ble spørsmålene: "Hvordan klarte en det uten å ta livet av den stakkars skuespilleren ??????" Og her lå definitivt en del av fascinasjonen med teatret som fikk publikum til å strømme på, først mennesker fra de øvre sosiale lag med sans for dekadent underholdning, senere vanlig folk med sans for det samme....

Teatret fikk fra 1908 en engelsk avlegger som ikke var like ekstrem som sitt franske opphav, men som likevel fikk mye å si for engelsk skrekkfilm-produksjon ved f.eks. Hammer Films.

Splatter - Grand Guignol på lerretet
Som vi ser har fenomenet "Splatter" gamle aner og når vi nå har kommet til endestasjonen og hovedtemaet, kan jeg prøve meg på en definisjon: "Splatter" er kort og godt Grand Guignol på film ! Som i opphavet er hovedvekten lagt på en realistisk framstilling av grusomhet. Men ingen regel uten unntak. I sin mest rendyrkede form er hensikten ikke bare å skremme sitt publikum, eller å få dem til å bite negler av spenning, men regelrett å sjokkere dem.... Sålangt er "splatter" (personlig foretrekker jeg å kalle dem "blod og gørr-filmer") eplet som ikke falt langt fra stammen. Men en annen viktig påvirkningsfaktor har dreid det i en litt annen retning etterhvert.....

Påvirkningen fra tegneserier - EC-comics
I begynnelsen av 50-årene overtok en ung William Gaines tegneserieimperiet "Educational Comics" fra sin nylig avdøde far. Faren hadde i en årrekke styrt sitt imperium grunnlagt på utgivelsen av moralsk oppbyggelige serier for barn og ungdom. Sønnen ville imidlertid annerledes. Det første var å forandre betydningen av forkortelsen EC til "Entertaining Comics". Neste ledd i forandringen var et radikalt brudd med fortiden. Unge Gaines satset på skrekk og science-fiction. Mest kjent er bladene "The Vault of Horror" og "Tales from the Crypt". Begge bladene fulle av det groteske iblandet en stor del meget svart humor. Som tidligere nevnt førte dette til debatt. Denne førte igjen til at tegneserieindustrien påla seg en selvsensur ("The Comics Code Authority") som gjorde det umulig for Gaines å fortsette utgivelse av bladene. Gaines imperium ble berget av "MAD" som fremdeles lever i beste velgående. Mens Theatre du Grand Guignol var der det hele startet, er det påvirkningen fra tegneserien som bidro til den svarte, ja tildels beksvarte humoren som flere av filmene i denne genren er så full av.

"the dead arisen to devour the living" i NIGHT OF THE LIVING DEAD.

Historiens kraftlinjer
I Begynnelsen var Herschell Gordon Lewis, også kjent som "The Godfather of Gore". Lewis' første spillefilm "BLOOD FEAST" fra 1963 var begynnelsen på splatterfilm i sin reneste form; en tynn historie med eneste formål å bringe filmen fra den ene grusomme episoden til den andre. "Blood Feast" ble tatt opp på 9 dager og sjokkerte publikum på drive-in kinoer i sørstatene. Noe lignende hadde aldri før vært sett på film. Det fine var at filmen ikke engang gjorde noe forsøk på å være noe annet enn en orgie i grusomhet. Ingen "seriøse kunstneriske ambisjoner" her, nei!

Som en fotnote må nevnes at Lewis hadde en fortid som professor i engelsk ved universitetet i Mississippi, men endte av forskjellige grunner opp som eier av en kinokjede og som filmskaper. Også universitetsprofessorer har mørkere sider....

Han fulgte opp suksessen med filmer som 2000 MANIACS (1964), COLOR ME BLOOD RED (1964) MONSTER A-GO-GO (1965) THE GRUESOME TWOSOME (1966), og THE GORE GORE GIRLS (1971) med en rekke andre filmer innimellom. Lewis hadde en enorm betydning og er hyllet av John Waters (POLYESTER) i filmen MULTIPLE MANIACS. Faktisk kan en snakke om tiden før og etter Lewis som to vidt forskjellige tidsaldre. Før var det nesten ingenting, på det meste bare en kime til det som skulle komme. Etterpå eksploderte det da filmskapere kastet seg over genren. Lewis’ problem var imidlertid at han aldri kom vekk fra det å være et regionalt fenomen, tilsynelatende dømt til for alltid å være forvist til drive-in kinoene i sørstatene. Først senere fikk han den oppmerksomheten han fortjente som nærmest skaperen av det hele.

EC - Comics: Naar vi døde vaagner
En av dem som leste EC-tegneserier i 50-årene var George A. Romero. Ved hjelp av ham oppstod de igjen, denne gang på filmlerretet. Romeros debutfilm fra 1968 inneholdt alle karakteristiske trekk fra de gamle tegneseriene; sosial satire, svart humor, og skrekk. Jeg snakker om NIGHT OF THE LIVING DEAD. En milepæl i skrekkfilmhistorien og malen som de fleste andre filmer innen genrén senere er blitt laget over. Filmen ble laget på et særdeles begrenset budsjett og ble tatt opp i sort/hvitt som en følge av dette. Teamet bak filmen hadde et eget produksjonsselskap "Image Ten" som laget reklamefilmer og informasjonsfilmer for TV. NIGHT OF THE LIVING DEAD var selskapets første spillefilm. Til tross for de vanskelige forholdene filmen ble til under, er det blitt en av de mest kraftfulle filmer noensinne laget og står som eksempel på at talent og skaperkraft vil komme fram uansett. Filmen hadde en nokså beskjeden begynnelse som en del av flerfilm-program på drive-in kinoer i sørstatene den også. Etterhvert spredde ryktet om filmen seg over store deler av USA. Den fikk god omtale i prestisjefylte tidsskrifter og fikk snart vanlig kino-oppsetting. Senere er den blitt den mest populære "midnight movie" verden over. Sammen med Tobe Hoopers THE TEXAS CHAINSAW MASSACRE og Wes Cravens THE HILLS HAVE EYES er den representert i filmarkivet til The Museum of Modern Art. Romero fulgte opp debutfilmen med filmer som THE CRAZIES og MARTIN m.fl. men meningen var hele tiden at den skulle være første del av en trilogi som viste zombienes gradvise overtagelse av verden. Det er den da også blitt sammen med filmene DAWN OF THE DEAD (1979) og DAY OF THE DEAD (1985). Som sagt er filmen en milepæl, en milepæl som er blitt ganske mye plagiert. Ikke minst av italienske filmskapere i den under-under retningen som går under navnet "spaghetti-splatter" og en bølge av zombie-filmer. Manusforfatter på filmen, John A. Russo, stod senere bak en uoffisiell og morsom oppfølger, RETURN OF THE LIVING DEAD.

Motorsagmassakren
Prøv en assosiasjonstest på hvem som helst. Si ordet "videovold" og se hva det utløser. Sjansene burde være ganske stor for "MOTORSAGMASSAKREN" ! I Norge er Tobe Hoopers THE TEXAS CHAINSAW MASSACRE (1974) filmen som alle er imot men få har sett. Filmen bygger på en sann historie (men utviklet endel....) om Ed Gein. Ed Gein var kort og godt en fyr på landsbygda i Wisconsin som brøt sammen da mora hans døde og begynte som gravrøver og morder. Ting kunne dessuten tyde på at han var kannibal, men det ble aldri bevist. Noe annet som var spesielt med Gein var at han gjorde en meget spesiell bruk av de deler et menneske består av. Han innså nytteverdien for å si det pent.... Alt dette skjedde mellom 1946 og 1957 da han ble avslørt. Til han døde i 1984 satt han trygt forvart bak murene.

Over: Sagen er klar: Leatherface (Gunnar Hansen) i MOTORSAGMASSAKREN. Under: BLOOD FEAST med "... en markert mangel på seriøse kunstneriske ambisjoner".

I store deler av verden er Leatherface og de andre i filmen, samt filmen selv, selvfølgelig, betraktet som klassikere. I Norge er meget annerledes. Her har filmen oppnådd nærmest mytisk status som filmen alle hater og vil feie under teppet (eller kutte opp om du vil). Til tross for dette er den en meget bra film og en klassiker. Prøv å få sett den dersom du får sjansen....

Det rare er at en annen film som bygger på akkurat den samme historien roses til skyene i Norge. Jeg tenker på Alfred Hitchcocks PSYCHO som bygger på romanen av Robert Bloch som igjen bygger på Ed Gein. Fellesnevneren er at også PSYCHO ble betraktet som avskyelig da den kom ut. Dagens avskyeligheter er morgendagens klassikere !

Hoopers videre karriere er en tragedie. Oppfølgeren EATEN ALIVE (1976) var ikke i samme klasse men likevel bra synes jeg. Med unntak av SALEMS LOT har det gått utforbakke. Problemet er at Hooper i stor grad har blitt fanget opp av Hollywoodske dollardaler og begynte med Hollywoodskrekk, som riktignok var dyktig laget, men merkbart fri for det som gjør CHAINSAW MASSACRE til en klassiker. Hooper ble sist sett på kino med en istykkerklippet INVASJON FRA MARS og på TV med POLTERGEIST som er et tragisk vitnesbyrd om en mann som tidligere viste slik klasse. Hooper forsøkte å vende tilbake til gamle takter med THE TEXAS CHAINSAW MASSACRE PART 2, etter sigende med svært miserabelt resultat......

Mainstream Splatter
Suksessen til uavhengige filmer som NIGHT OF THE LIVING DEAD og THE TEXAS CHAINSAW MASSACRE førte til at de store selskapene kastet sine øyne på fenomenet. Et resultat av dette var EKSORSISTEN av William Friedkin, OMEN-filmene, John Carpenters HALLOWEEN og THE THING (hvor splatter-effektene bokstavlig talt går amok), og i Brian DePalmas SISTERS og CARRIE. Splatter-effekter dukker dessuten opp i stadig flere mainstream filmer. Ferske eksempler er David Lynch's BLUE VELVET og i James Camerons ALIENS. For ikke å forglemme Ridley Scott's ALIEN !

Special make up effects
Splatterfilm er tilholdssted for "Special Make Up Effects”-folkene. Det er de som får hodene til å eksplodere i David Cronenbergs SCANNERS og Jeff Goldblum til å forvandle seg til en grotesk flue i FLUEN. Samme artister får hodene til å fly i Romeros DAWN OF THE DEAD og oppfølgeren DAY OF THE DEAD, og Griffin Dunne til å forandre seg til en varulv rett foran øynene våre i John Landis' EN AMERIKANSK VARULV I LONDON. For det er dette som får filmene til å være spesielt fascinerende for noen av oss. Det samme som sikkert fikk publikum på gamle dagers Grand Guignol-forestillinger til å undres: "Hvordan i helvete klarte de det uten å drepe den stakkars skuespilleren ?????"

For dette er illusjon av høyeste klasse og det er viktig å ha dette klart for seg. Det er illusjon, ikke noe annet. Noen har vanskelig for å skjønne dette, og da står det alltid en sleip filmskaper klar til å utnytte dette.

Snuff
Noen som klarte det var de amerikanske filmskaperne Roberta og Michael Findlay. SNUFF ble laget i 1975, men deler av den bestod av en argentinsk zombie-film laget i 1971. Paret tok opp noen ekstrascener, kalte den SNUFF og lanserte den med slagordet "The film that could only be made in South America....where life is CHEAP !" Hensikten var å framstille filmen som cinema verité, at den faktisk viste virkelige mord på film. Underveis benyttet den bevisst reaksjoner fra feministgrupper (virkelige og fiktive) som et ledd i markedsføringen. Resultatet ble at folk styrtet til kinoene for å se hva alt oppstyret skyldtes. Alt de fikk se var en meget middelmådig exploitationfilm med billige, lite overbevisende effekter. Filmen ble en stor suksess, og må regnes som en seier for særdeles smakløs markedsføring! Det ble spilt inn to filmer som forsøkte å utnytte all ståheien rundt SNUFF men ikke på langt nær med samme suksess. Enkelte triks holder bare en gang. SNUFF er altså BLØFF.

Jamen, går det an å Iike Splatter da ????
Ja det går faktisk an, og dette skrives av en person som ikke er videre voldsom av seg (unntatt når jeg blir provosert ...), ikke er zombie, og ikke graver opp lik på kirkegården i nattens mulm og mørke.......

Jeg tror kjærlighet og frykt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve. Begge deler gir oss kontakt med det innerste i oss selv på godt og vondt. Skrekk/Splatter-filmer er ikke filmer for folk som vil flykte unna, eller eskapisme om du vil. Jeg mener tvert imot det er film er som tvinger oss til direkte konfrontasjon med oss selv og våre innerste følelser. På sitt beste fungerer filmene slik på meg. De beste filmene for meg er de der splattereffektene går inn som en del av en knallgod historie, Jeg ser dette i "Dead-trilogien" til Romero, jeg ser det i filmene til David Cronenberg, kanskje den største av dem alle, i filmer som SCANNERS, RABID, VIDEODROME, FLUEN og spesielt THE BROOD.

"...Kjærlighet og frykt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve.”: Her er et øyeblikks idyll, men tro hva som skjer like etterpå.

Splatter I Norge
Det finnes ikke noe, eller nesten ikke noe ! Her overlates alle til å smugle selv. Kjært barn har mange navn og med varierende grad av kjærlig omtenksomhet er slike filmer omtalt under navn som "video-nasties", "gore-movies" og i Norge "Video-vold”. Det meste er enten forbudt i Norge eller så istykkerklippet av byråer og filmsensuren at det ikke er noe severdig igjen. En tragedie, spør du meg, og typisk for et land der sensurmyndighetene enten har Dänikens lov som rettesnor, eller ikke ser annet mellom linjene enn hvitt papir (eller ikke ser annet mellom bildene enn svart celluloid !)

Debatten er fremdeles preget av moralsk panikk. Filmkontrollen er ikke vennlig innstilt, heller ikke kringkastingsrådet ! Andre gjør det til sin oppgave å være vår tids Don Quixote. I Sverige har en sett tendenser til en oppmyking av debatten ved at filmkritikerne tar genren på alvor. Boka "Våldet mot ögat - filmforskare om film och videoskräck" er ett eksempel på det. I Norge har vi sett tilløp til motforestillinger gjennom tidsskriftet "BEAT". Her blir imidlertid hele genren framstilt som blott til skrems, noe som er en (nesten) like stor nedvurdering av genren som våre hjemlige sensurmyndigheter gjør seg skyldig i, og det tjener definitivt ikke saken !

Remember what the doormouse said, feed your head
I tillegg til å smugle selv henvises den interesserte til litteratur om emnet, noe er tilgjengelig i Norge, annet ikke. Som en fin innføring henvises til John McCartys bok "Splatter Movies", "Våldet mot ögat", "The Shape of Rage - the films of David Cronenberg" og sist men ikke minst til "The Aurum Encyclopedia of Film” som foreløpig er kommet ut i 3 bind hvor bind 2 "Science Fiction" og bind 3 "Horror" anbefales på det varmeste. Og du kan selvfølgelig abonnere på "Fangoria"....