peter greenAway - kunstner eller Bedrager?

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1990)

"Cinema is far too rich and capable a medium to be merely left to the storyteller", tenkte Peter Greenaway, og begynte å lage den ene rare filmen etter den andre. Imidlertid har han utviklet seg til vår tids viktigste britiske regissør, og i det hele tatt til en av de mest spennende figurene i europeisk film. Hans filmer er fulle av henvisninger til kunsthistorien, filosofien, Bibelen, litteraturen, og til andre filmer. Intellektuelle, men ikke kjedelige.

Greenaways filmer kan oppleves på flere plan. De er som en lekekasse der alle kan plukke ut det de liker. Man kan vandre gjennom dem som turist eller som spesialist. Man kan prøve å for stå plottet og løse mysteriet, eller man kan more seg med å lete frem den opplagte strukturen eller søke etter henvisninger og sitater. Har man sett tidligere Greenaway-filmer, er det lett å finne henvisninger til dem. Eller også kan man bare sitte og nyte Sacha Viernys vakre kameraarbeid, eller Michael Nymans og Wim Mertens musikk.

En av de første tingene som er påfallende i Greenaways filmer er de strengt symmetriske konstruksjonene. Han komponerer bildene med matematisk nøyaktighet etter klassiske idealer; prolog, 3 akter og epilog.

"Det er ikke det som skjer som er viktig", sier Greenaway i en samtale med Andreas Kilb i Die Zeit, "men hvordan det skjer." I dette føler han seg beslektet med de søramerikanske romanforfatterne, og med Calvino og Kundera.

Han finner alltid på klassifikasjonssystemer, og har en hang til å ordne den kaotiske virkeligheten etter alle tenkelige og utenkelige strukturerende grep, det være seg kontraster, symmetrier, tallrekker eller alfabetet fra A til Z. Virkeligheten - dvs. kaoset - gjengir han på en unik måte: Hans filmer er rene puslespill.

Innholdsmessig dreier filmene seg ofte om døden, men samtidig også om livet: det positive og det negative går hånd i hånd. I følge Greenaway handler hele den europeiske kulturen stort sett bare om to ting: sex og død. Siden 60-tallet kan man snakke åpent og fritt om sex, men døden er fremdeles en utfordring, den verste obscønitet, det dypeste tabu. Derfor finnes det et behov for å snakke om det. Det eksisterer et behov for provokasjon, og tema som kannibalisme, mord og nekrofili utfordrer tilskueren. En av Greenaways helter heter Pasolini.

"Hvis vi vil ha en levende filmkultur, som behandler de virkelig viktige tingene, og ikke bare en bit popcorn-underholdning eller en akademisk betraktning fra elfenbenstårnet, må vi ha mot til å uttale disse tingene, og å vise dem. Den siste filmen jeg har sett som gjør det, er David Lynchs BLUE VELVET, og før det Bertoluccis LAST TANGO IN PARIS,"

Moderne kunst er, og skal være, omstridt, og det er slett ikke alle som liker Greenaways provokasjoner. Han frir ikke til publikum, men provoserer i stedet den etablerte film-estetikk. At han lykkes i det, blir klart når man leser visse kritikker. I Colette Mazabrards artikkel i Cahiers du Cinéma om hans siste film THE COOK, THE THIEF, HIS WIFE AND HER LOVER, fremgår kritikerens forakt allerede i tittelen "La Culture et le bouillon", ("Kulturen og buljongen"). Hun skriver: "Hvis man tar hans prosjekt på alvor, ser man i beste fall en svindler, i verste fall en foraktens og obscønitetens filmskaper."

Andreas Kilb, derimot, kaller samme film for den absolutt beste - og eneste - gode filmen på festivalen i Venezia i år.

Om man liker Greenaways filmer eller ikke, har mye å gjøre med den personlige innstillingen til film og kunst. Han passer ikke inn i noe skjema eller genre, og det finnes dem som ikke vet hvordan de skal forholde seg til hans måte å spekulere i bilder på, hans tankelek. "Det er fordi de fleste mennesker har en amerikansk filmmodell i hodet, som ikke er annet enn en total illusjons-onani", sier Greenaway. Beskjedenhet er nok ikke hans sterkeste side, men litt arroganse hører kanskje med når man går så sterkt mot strømmen og vil manifestere seg på tross av alt.

Det er ikke meningen å prøve å løse hele puslespillet og forklare alle plan, sitater og referanser i filmene på noen få sider her, men noen ledetråder kan det være nyttig å få. Vanligvis må man passe seg for ikke å gi alt for mye informasjon i en filmomtale. Mange ganger har jeg selv vært irritert over å ha fått for mye fortalt om handlingen, slik at lysten til å se filmen blir ødelagt. Med Peter Greenaways filmer er det nesten motsatt: Jo mer man leser om dem, desto mer lyst får man til å ta utfordringen. Aldri har noen kunnet gi en fullstendig oppsummering av alle elementene i en Greenaway-film, så det blir alltid nok igjen å finne ut av selv.

Fra THE COOK THE THIEF, HIS WIFE AND HER LOVER

Etter en rekke kortfilmer laget Peter Greenaway den tre timer lange THE FALLS (1980), en "dokumentarfilm fra fremtiden". 92 mennesker forteller 92 historier på 92 språk. Personene er valgt ut etter det prinsipp at alle navnene begynner med stavelsen Fall-, og søkelyset er rettet mot deres forhold til fugler. Den lange rekken av personer har Greenaway benyttet seg av etterpå. Han bruker THE FALLS som en kilde, et reservoar han stadig vender tilbake til for å hente inspirasjon fra. THE FALLS er et bra eksempel på Greenaways forunderlige, og ofte nærmest absurde, men alltid strengt systematiske måte å angripe og kategorisere virkeligheten på.

Han er blitt kritisert for å være, formalist, men egentlig bygger hans metoder med å lage orden og symmetri i verdens kaos bare videre på den vesterlandske tanketradisjon, og fører denne ut i dens ytterste konsekvens.

I 1982 kom den første egentlige spille filmen TEGNERENS KONTRAKT, (vist i Trondheim Filmklubb høsten 1984.) Det er en film med mange plan. Fortellingen likner en krimfilm som neppe blir løst. I stedet for krimfilmens klassiske spenningselementer, får vi karikaturer og humor, spesielt gjennom dialogen, språket og kostymene. TEGNERENS KONTRAKT er en uvanlig, intens skildring av kollisjonen mellom makt og kunst, midt i et solrikt, landadelig 1600-talls England. Hovedpersonen Neville går til grunne på sitt fastlåste virkelighetsbilde. Liknende undergangsmotiver kan man finne i Greenaways øvrige spillefilmer.

A ZED AND TWO NOUGHTS (ZOO) ble ferdig i 1985, og vi viser den i reprise 25. februar (Første gang vist 28.10.1987).

THE BELLY OF AN ARCHITECT (1987) er tittelen på Greenaways tredje spillefilm (på programmet 28. januar). En filmskaper er i stor grad avhengig av økonomiske betingelser, og et av Greenaways yndlingstemaer er forholdet mellom kunstneren og hans oppdragsgiver og mesén, noe som også ble tatt opp i TEGNERENS KONTRAKT.

DROWNING BY NUMBERS (1988) var Greenaways første store kassasuksess, og det er utrolig at den ennå ikke er kommet til norske kinoer. Den har allerede gått i reprise i flere land. Vi gleder oss over å kunne vise denne filmen, som vi også har funnet på flere av våre medlemmers ønskelister.

THE COOK, THE THIEF, HIS WIFE AND HER LOVER (1989) er Greenaways siste film. Det er en svart parabel om makt og kunst, kannibalisme, bedrageri, sex og død. Den handler om hvordan kokken blir en slags regissør, tyven en kannibal, kona en morder og elskeren en velkrydret middag. Denne filmen håper vi å få vist en annen gang.

Greenaways neste prosjekt er en variasjon over Shakespeares "Stormen", med den 84-årige Sir John Gielgud i hovedrollen (og i nesten alle de andre rollene!). "Stormen" var Shakespeares siste teaterstykke, og sannsynligvis blir det Gielguds siste film. Det tyder altså på en film om alderdommen, om døden - og udødeligheten.

Noe nytt, og samtidig svært gammelt, er tilført den europeiske filmkunsten med Peter Greenaway.

Vi venter i stor spenning på neste trekk.