Walter Hill - Moral og miljø i harde tider

(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 2012.)

Kampklare never, svette ansikt og harde prinsipper i en hensynsløs verden: Walter Hills verden er en maskulin verden. Det er en verden som nærmest virker å forutse eller be om voldelig konsekvenser. Og karakterene i denne verdenen er kropper og ansikt med uttrykk som vitner om prinsipper, valgte levemåter.

Tittelen på hans første film er beskrivende: Hard Times. Den er fra 1975 og har en som vanlig mutt og stoisk Charles Bronson i hovedrollen, som slår fra seg når han må eller vil. Gjør ikke noe styr ut av det, bare noen bykst, ferdig snakka. Det er harde tider og nevene blir levebrødet.

Det er også talende at en av Walter Hills siste filmer, Undisputed (2002), tar for seg det samme som denne første: boksing; menn som bruker nevene og ikke viker tilbake for en tomme. En mann må gjøre det en mann må gjøre. Her er det Wesley Snipes som inntar Bronsons steinharde antihelt-ansikt/knyttneve. En mann med få ord og mange slag, som vet sitt neste trekk, du trenger ikke å tvile. Walter Hill lager filmer med handling der mennesker handler.

Hard Times og Undisputed er kanskje ikke blant Hills beste filmer - de er kanskje ikke særlig gode i det hele tatt - men det er så fristende å åpne med en kort, liten sammenlignende beskrivelse av disse to, fordi de så tydelig viser både Hills tematiske ensartethet og estetiske utvikling som regissør.

Hard Times er rolig, like rolig og stoisk som sin hovedperson, med ryddige komposisjoner som utstråler selvbeherskelse og gir bud om en tilværelse som kanskje ikke er uproblematisk, men som iallefall forbereder en karakter på hans skjebne. En karakter i Hard Times er i en hard tid, men den er ganske oversiktlig, den er ganske lite tvilrådig i sin råhet. Lydbruken uthever det klare, den klare råheten - en tyngende luft som ikke skjuler noe. Føtter på skorsteinen; de metalliske lydene fra et tog; en båt som legger til kai, klangen i en lagerhall, tilrop fra en folkemengde som overværer en slosskamp: enhver scene er prega av omgivelsene, både auditivt og romlig, men det skjer i det stille: det er nesten et totalt fravær av musikk eller lyder uten tydelig opprinnelse i bildet eller verdenen som blir gitt form til. Hill komponerer i det stille, stoisk, uten larm. En nøkternhet og hardhet som er like gjennomført som Bronsons; en stil som kan føre tankene til Jules Dassins noir-filmer.

Undisputed, derimot, er alt annet enn stoisk; den er som en uironisk NaturalBorn Killers (Oliver Stone, 1994) i estetikken. Å se Hills utvikling fra Hard Times til Undisputed minner meg litt om opplevelsen av å se John Carpenter gå fra Assault on Precinct 13 (1976) til Ghosts of Mars (2001). Jeg tenker f.eks. på bruken av dissolve og en form for klipping som først og fremst virker å skulle effektivisere framdriften i en sekvens eller historien (en form for dissolve-jump-cut?), men som også skaper et sensorisk uttrykk som formidler en virkelighet i ubalanse, en verden av stadig skiftende perspektiv (i Ghosts of Mars: mellom ulike vesener; i Undisputed: overvåking). Men det mer omskiftelige uttrykket - den mindre oversiktelige verdenen som tegnes opp - begrenser ikke karakterenes selvkontroll, legger ingen bånd på deres mutte og målbestemte natur. Undisputed er overøst av sporadisk hip-hop-musikk på lydsporet, ivrige krankjøringer og skiftninger mellom farger og svart/hvitt. Men karakterene: de har én tone i seg.

Om uttrykket og omgivelsene er skiftende, om det har skjedd noe fra 1970- til 2000-tallet, er det noe som består: kampklare never, svette ansikt og harde prinsipper i en hensynsløs verden, som spytter deg i trynet om ikke du gjør det først.

..

La oss gå tilbake ved start: Hill følger opp sin debut med The Driver (1978). Med denne beveger han seg inn i sin egen tid, men lite er forandra fra Hard Times (som omhandler depresjonstida): hovedpersonen er like mutt og stoisk; bylandskapet like goldt, like sørgmodig; ensomheten ligger fortsatt i lufta, som en ustoppelig, kjølig bris som avventer en kommende (voldelig) reaksjon.

Igjen fyller Hill karakterene med blyloddet som er omgivelsene. I The Driver er det ofte natt: den er rundt og i menneskene. Som nevnt er Hill flink til å la været, klimaet og omgivelsene - hvor i verden og når på døgnet og i året og århundret - prege en scene, en del, eller en hel film. Dette er et gjennomgående aspekt ved filmene hans. Sluttsekvensen i en av hans aller beste filmer, Extreme Prejudice (1987), der alle svetter som griser, f.eks., eller i Last Man Standing (1996), der det varme klima nærmest ser ut til å trykke på avtrekker’n for menneskene. Hjernen tenker ikke nødvendigvis så klart når man får sola i trynet og svetten i øynene. På samme måte virker den kjølige urbaniteten å prege karakterenes tilstand og handlinger i nevnte Hard Times og The Driver.

Mennesket er en kropp i et klima - Hill virker påståelig her. Denne kroppen har et sinn som ikke lever isolert i en platonsk ideverden, men slepes gjennom de slemme gatene, i samvær med et blodig ansikt og skarpe skuddsalver. Den stoiske karakteren, som så ofte dukker opp i Hills filmer, er ikke skjermet for uro, trykket fra en verbal eller kjemisk eksplosjon; han eller hun har bare sin måte å takle den på, å møte den. I Hills actionfilmer er det gjerne en moralsk kjerne. Hvordan være, hvordan handle, hvordan takle konsekvensene av hvem man er? I en grumsete verden der det ikke er plass til helter - er det plass til antihelter?

Ja, for Hills filmer tar ofte for seg heltmodighet uten å ha rene helter. Han tegner kanskje ikke opp de mest nyanserte, komplekse psykologiske portrettene av mennesker, men han skaper tvil om karakterers edelmodighet, de er aldri uskyldige, edruelige engler i en helvetes verden. De er skrøpelige, dødelige skikkelser som prøver å holde ut og stå opp for seg selv i et hardt klima av motstridende, fiendtlige interesser.

Jeg bruker bevisst ordet karakterer og ikke mennesker når jeg snakker om de avbilda menneskene i Hills filmer; han tar gjerne i bruk erketyper og sjangerkonvensjoner, og finner en dynamikk og et moralsk rom der typer og holdninger får kjempe mot hverandre. Dette moralske rommet ligger, som allerede antyda, ikke først og fremst «mellom linjene» eller som «undertekst», men i omgivelsenes tykkhet og temperatur, i det fysiske rommet som blir formgitt av lyd og bilde.

Hills forståelse og bruk av miljø og moral i ofte spenningsmetta og dramatiske narrativ antyder at vi har å gjøre med en aldri så liten tradisjonalist. Med det mener jeg både at hans arbeid bevitner en filmhistorisk arv, og at regissøren Hill lengter tilbake til en enklere tid, med mer klare verdier. Denne lengelsen er nok ofte sammenblandet med resignasjon eller anerkjennelse av en verden uten klare spilleregler - en såra anerkjennelse som kanskje særlig radierer i noir-inspirerte filmer som The Driver og Johnny Handsome (1989), og Southern Comfort (1981).

Den filmhistoriske arven kan vi blant annet se i westernsjangeren. Hill har selv uttalt at enhver av hans filmer er en western. Vi har de udiskutable westernfilmene: The Long Riders (1980), Geronimo (1993), Wild Bill (1995), og Broken Trall (2006). Og så har vi de som er tydelige westernfilmer i ånd og stil, som fører sjangerens antinomier inn i nyere tider: til forbudstida med Last Man Standing og 80-tallet og tunge automatvåpen med Extreme Prejudice. Førstnevnte er nok en versjon av Kurosawas Yojimbo (Livvakten; 1961) eller Leones A Fistful of Dollars (For en neve dollar; 1964), med Bruce Willis med en gønner i hver hånd, John Woo-style, og et brummende, aggressivt lydspor som framstiller cowboyen som en skadeskutt bjørn av en antihelt. I Extreme Prejudice kommer slektskapet til Sam Peckinpah tydelig fram (det kan være verdt å nevne at Hill skrev manuset til The Getaway [1972]), men også til Howard Hawks: to andre filmskapere som har satt sitt merke i sjangeren, funnet et personlig uttrykk i den tradisjonsrike formen. Sammenligningen går både på konkrete visuelle løsninger og tematiske interesser: Extreme Prejudice åpner med en barscene som påkaller Rio Bravo (Hawks, 1959), og har en slutt som nærmest framstår som en nyinnspilling av den dødelige sistedansen i The Wild Bunch (Peckinpah, 1969). Hills film har også et slektskap til Peckinpah i måten den tar for seg en voldelig konflikt mellom to gamle venner, splittet, stående på hver sin side av loven, med hjertet for vennskap men også rett og galt og makt og plikt. Filmen har iallefall en tone eller to fra klagesangen vi finner i Pat Garret and Billy the Kid (1973) og The Wild Bunch, og tar for seg (som øvrige Hill-filmer) velkjente westerntemaer som personlig frihet og egeninteresse versus sosialt ansvar; sivilisasjon versus villmark; og integritet versus kompromiss (for en komplett oversikt over det filmteoretikeren Jim Kitses har listet opp som westernsjangerens antinomier, sjekk ut boka «Horizons West»).

Hill har fortalt at han ser seg selv i en tradisjon representerte av regissører som Anthony Mann, Robert Aldrich, Howard Hawks, Don Siegel, og Sam Fuller. De er alle sjangerregissører som lager voldelige filmer med en moralsk kjerne; studioregissører som finner personlige aforismer i etablerte anekdoter, og lar aforismene prege filmene som et klima. Filmer som The Warriors (1979) og Streets of Fire (1984) er kanskje ikke mest representative for denne tradisjonen, kanskje heller ikke de mer komiske 48 Hrs. (1982), Brewster's Millions (1985), Red Heat (1988) eller Another 45 Hrs. (1990). Men i en film som nevnte Southern Comfort, der renner svetten som i Manns The Naked Spur, og i Hills Trespass (1992) befinner vi oss i hip-hop-villmarka, en urban lovløshet der gull jaktes som i en western.

Men den mest definitive antihelten i Hills filmografi finner vi nok i Ryan O’Neals 'The Driver’ i filmen med samme navn: en ensom tiger i asfaltjungelen, som leiemorderen i Melvilles Le Samourai (1967), kjørende i et neo-noir-landskap dyppa i kulda fra det blåelige neonlyset. Det er langt unna det brennende ørkenlandskapet eller de fuktige skogene - men Hill kaller det en western. Vi får tro på ham.