Vittorio De Sica
(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 2003)
I høst har du mulighet til å se tre filmer av en av historiens mest anerkjente regissører, Vittorio De Sica: kjent som den Italienske neorealismens gudfar. I løpet av se mesteret viser vi det filmatiske mesterverket Sykkeltyvene (1948), den burleske og morsomme Mirakelet i Milano (1951) og ikke minst et av hans mindre kjente verk, Taket (1956).
Som enhver kunstner med respekt for seg selv kom Vittorio De Sica fra trange kår. Han var dessuten svært opptatt av teateret og ble medlem av en teatergruppe allerede i tenårene. På samme tid gjorde han sin første opptreden på lerettet i filmen Il Processo Clémenceau (1917). Utover 20- og 30-tallet spilte han i flere og flere filmer. Hovedsaklig i lette komedier. Så i 1940 regisserte han Rose scarlatte. De Sicas kjærlighet til å regissere film var født. Nå var det ingen vei tilbake og iløpet av de neste årene kom det fem filmer fra mannen. De fire første var lettvektere av noen komedier, men i den femte, I bambini ci guardano (1944) viste han et stort talent når det kom til å regissere skuespillere, og da spesielt barn. Det var også den første filmen han lagde med manusforfatteren Cesare Zavattini, som De Sica også jobbet med på Sykkeltyvene, Umberto D og en hel rekke med andre filmer. De Sicas unike talent når det kom til det å jobbe med barn ser man tydelig i Sykkeltyvene. Enzo Staiola er et funn i rollen som Bruno. Ja ikke bare barn, er det noe man må trekke fram i denne filmen så er det jo nettopp skuespillerne. Når man så tenker på at det stort sett er amatører som ikke hadde noen erfaring De Sica jobbet med, så kan man bare tenke på hvor dyktig han er til å se talenter og ikke minst til å få ut deres potensiale.
Før De Sica lagde Sykkeltyvene kom det en annen film som høstet internationel anerkjennelse. I Shoeshine (1946) forteller han historien om to fattige gutter i datidens Roma. I 1946 var det ikke etablert en Oscar-pris for beste fremmedspråklige film, men Shoeshine fikk en spesialpris. Tre år senere kåret Akademiet Sykkeltyvene til den beste fremmedspråklige filmen distribuert i USA det året. Uttrykket Neo-Realism ble første gang brukt om Viscontis Ossessione (1941), men det var i etterkrigstiden at den neorealistiske bølgen blomstret i Italia, og da spesielt etter Shoeshine.
I ti år var De Sica en av verdens aller beste og viktigste regissører. Han kom det ene mesterverket etter det andre, men det er Sykkeltyvene som står igjen som han største verk. Han huskes for neorealismen og Sykkeltyvene er den perfekte neorealistiske filmen. Taket markerer slutten på en av de mest inflytelsesrike periodene i filmhistorien. Det den derimot ikke gjør er å markere slutten på De Sicas karierre. Mannen var aktiv som regissør sågar som skuespiller helt frem til begynnelsen på 70-tallet. I 1971 vant han sin fjerde Oscar for Il giardino dei Finzi Contini. I 1974 døde han 72 år gammel etter komplikasjoner under en operasjon. Da hadde han samme året rukket lå regissere Il viaggio samt å spille i fire filmer blandt annet Andy Warhol’s Dracula.
