Brødrene Coen

(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 2003)

Trondheim Filmklubb har gleden av å kunne presentere en komplett serie med filmer av brødrene Joel og Ethan Coen, Hollywoods tohodete regissør. Brødrene er til vinteren aktuelle med sin nye film Intolerable Cruelty med George Clooney og Catherine Zeta-Jones. Benytt derfor denne makeløse sjansen til å få sett alle filmene til den freskeste amerikanske regissørduo gjennom de siste 20 årene. Her følger en kort introduksjon.

Barnlige ironikere
Helt siden starten med debutfilmen Blood Simple i 1984 ble brødrene lagt merke til av kritikere så vel som publikum. Og menigheten deres vokser stadig. Ikke fordi filmene er spesielt lett tilgjengelige, snarere tvert om. En svært så særegen ironisk touch preger alle filmene, og de med lite populærkulturell bagasje kan rimeligvis ha vansker for å henge med på filmnotene. For disse gutta har åpenbart sett mye film, og smarte referanser til andre filmer florerer. Men nå var det ikke meningen å skremme noen; filmene fungerer utmerket på de flest tenkelige plan. På tross av brødrenes beryktede sære og nerdete manerer er det aldri snakk om kunstferdige og dype arty-farty filmer. Langt der i fra. Filmene bærer heller preg av en utsøkt lek med filmmediet og ulike filmsjangrer. Coenfilmene er herlig respektløse i sin omgang med filmhistorien, og brødrenes mange varemerker skinner alltid igjennom uansett sjangerøvelse. Det er lett å kjenne igjen en Coenfilm, om enn vanskeligere og kjedeligere å skulle beskrive den med ord. For gjennom selv de alvorligste temaene de tar for seg løper det en særegen barnlig humor bestående av en besk ironi, kynisk galgenhumor og fantasifulle stilistiske gags. Det være seg gjennom uhyggelig spenning i Blood Simple, crazy tegneseriekomikk i Raising Arizona, stilsikker film noir i Miller’s Crossing eller i den surrealistiske Hollywood-fabelen Barton Fink. Mange kritikere har derfor tillatt seg å spørre når brødrene skal bli voksne og lage filmer med mer dybde og substans. Fansen på sin side krysser fingre og tær i håp om at de aldri må vokse fra rampestrekene sine. Jeg tror ikke vi trenger bekymre oss.

Elskelige enfant terribles
Coenbrødrene blir gjerne spøkefullt omtalt som Den tohodede regissøren på grunn av deres unike og tette samarbeid om alle aspekter ved filmene deres. De sies å ha svært likt tenkesett og å inneha de samme visjoner om å løse filmatiske utfordringer som måtte dukke opp. De sies å ha svært så sympatiske arbeidsmetoder på filmsettene, særlig til å hjelpe frem godt skuespill. Brødrene skriver gjerne filmmanusene sammen, og selv om det på papiret er eldstemann Joel som regisserer og lillebror Ethan som produserer, så holder de hverandre for likemenn i et team. Pressekonferanser og intervjuer med brødrene er beryktet da de har det med å fullføre hverandres setninger. Og svarene de gir på spørsmål er gjerne med overlegg tåkete og flåsete formulert, helst fremsatt med mumling. De spøker bort ethvert tilløp til dypere diskusjoner omkring filmene, og vil som de filmnerder de er mye heller snakke om filmtekniske ting. På pressekonferansen til Barton Fink i Cannes presterte Ethan å si at filmene deres bare skal fungere som rammeverk for et knippe billige vitser. De fleste tok det som en spøk, andre mente at det var en svært treffende beskrivelse. For det må med sannhet sies at ingen av filmene deres besitter særlig stor dybde, utover det at de kan være ironiske kommentarer til dette og hint. Slik for eksempel den tegnefilmaktige Raising Arizona kan ses på som brødrenes satire over de plagsomme babyfilmene som florerte på åtti- og nittitallet, av typen Look Who's Talking og Baby Boom. Og at mange av filmene har en påklistret happy ending er kanskje deres subversive lille kommentar til Hollywoods ensretting? Brødrene virker ikke redde for å småbite litt i hånden som gir dem mat, enn så lenge i alle fall. Brødrenes særstilling i Hollywood som både enfant terribles og studioenes yndlinger synes som en ustø plattform, så brødrene bør bite fra seg mens de ennå befinner seg i det gode selskap.

For om noen i det hele tatt i sannhet kan sies å være independent av Hollywood-systemet, er Coenbrødrene ikke langt fra å være det. Begge brødrene har valgt å bosette seg i New York, langt unna Hollywoods dekadente filmfiff. Brødrenes humor og vesen har faktisk blitt sammenlignet med New Yorks store sønn Woody Allen, bare uten den besværlige jødiske humoren. Som nevnt går de for å være sære og spesielle, men konformitetens høyborg Hollywood har det med å sluke sine barn og forme dem i Sitt bilde. Så når filmselskapene like fullt slåss om å få finansiere og distribuere filmene til noen av de særeste personlighetene innen amerikansk film er det grunn til mistro. En plausibel forklaring kan være at Coen-navnet virker som et troverdig alibi for et amerikansk filmselskap som ønsker være litt alternativ og skille seg litt ut fra den øvrige blodfattige industrien. Filmene har i kraft av sine mange særegenheter en såkalt "arthouse” appell i USA, det vil si filmer som gjør det bedre på mindre og uavhengige kinoer enn på de store kinokompleksene. Dermed kan filmenes "særhet” potensielt sett sies å ha en appell utover det sedvanlige og forutsigbare kjernepublikummet. De samme prinsippene gjør også at brødrene alltid får de skuespillerne de ønsker seg. Overbetalte megastjerner som George Clooney og Jeff Bridges skrider gladelig et steg eller fem ned fra lønnsstigen for å få spille på lag med brødrene.

Mange buddies
Brødrene Coen har som regel flere faste medskyldige med på laget når film skal lages. Foruten regelmessig skuespillerinnsats fra John Turturro, John Goodman, Steve Buscemi og Frances McDormand (kona til Joel), har de en fast komponist og en fast produksjonsdesigner, henholdsvis Carter Burwell og Dennis Gassner. Barry Sonnenfeld, i dag bedre kjent for regissøren bak Addams Family-filmene, Get Shorty og Men in Black, startet opp som kameramann for brødrene. Fra og med Barton Fink har briten Roger Deakins gjort jobben. Alle disse ulike personlighetene har hver på sitt vis bidratt til de mange eiendommelige filmuniversene som brødrene er så kjent for. Fra det gufne Texas-portrettet i Blood Simple, 30-tallets gangstere i Miller’s Crossing, 40-tallets Hollywood i Barton Fink til bowlinghallens sosiologi i The Big Lebowski — alle disse filmene som på ulike vis definerer det Coenske, illustrerer viktigheten av gode medarbeidere. I særdeleshet har John Goodman gjort sine mest minneverdige prestasjoner under brødrenes regi. Hans psykopat i Barton Fink er hinsides troverdig og skremmende, og den nestenjødiske kompisen til Lebowski. Selv de minste rollene i filmene deres bekles av fabelaktige skuespillerprestasjoner som gir liv og troverdighet til helstøpte karakterer. Frances McDormand og Jon Polito har også levert sine fineste øyeblikk i flere filmer, og selveste Mr. Independent Steve Buscemi dukker titt og ofte opp i mindre roller.

Mot maktens tinder
Ettersom Coenbrødrene skriver, regisserer, produserer og klipper filmene selv får de en unik kontroll over egen filmkunst. Brødrene har alltid final cut, det vil si at de ikke lar filmselskapet forandre på filmen før den når kinoene, slik som er vanlig for å imøtekomme markedskalkyler og testvisninger. En slik kunstnerisk kontroll er nesten uhørt i det Hollywoodske univers, hvor filmer så å si settes sammen på et samlebånd og profitt er regel nummer en, to og tre. Og store overskudd forekommer da også bare unntaksvis på en Coenproduksjon; regelen er heller at filmene flopper ganske kraftig på inntektsiden. På tross av dette har altså deres stjerne vært stadig stigende siden starten for 20 år siden. I filmmagasinet Premiere ble de ved årets revisjon over filmindustriens 100 mektigste personer tildelt plass som nummer 87. De har etterhvert skaffet seg mange mektige venner, med andre ord.

Og hvordan har så brødrene klart å karre til seg en så unik posisjon i dette beinharde hierarkiet kalt Hollywood? Fortrinnsvis ved at de fra første stund har levert original vare som speiler deres grundige kunnskaper om og kjærlighet til særlig den amerikanske filmhistorien. Disse gutta har sett mye film, og filmgeeks liker å brife med sine filmkunnskaper til alle som gidder høre på. De står oppover ørene i gjeld til svunne tiders filmsjangrer, særlig film noir og screwballkomediene fra førtitallet. Og filmene deres flommer derfor over av referanser til andre filmer fra filmhistoriens bibliotek. Det er kanskje derfor man enten ubetinget elsker eller stiller seg tvilende til filmene deres; de kan være vel mye å bite over om man ikke er med på leken fra første bilde. Men det Coenske filmuniverset er et utmerket sted å begynne for førstereisgutter og -jenter inn i filmens vidunderlige verden. Få filmer evner å vekke nysgjerrighet og undring som Coenbrødrenes høyst originale filmer. Og så lenge filmselskapene er villige til å satse på noe alternativt, noe sprøtt og noe de ikke har full kontroll over, så er det kanskje sannsynlig at vi en dag vil få se realisert deres dialogløse Andre Verdenskrigfilm (!) med Brad Pitt tiltenkt hovedrollen?

Oh Daddy...
De innvidde enes om Coenbrødrenes makeløse evne til å lage sin personlige vri på kjente filmsjangrer, med sine skrudde karakterer, oppkonstruert dialog og komplett usannsynlige hendelser. Denne gjennomførte originaliteten har sitt utspring i at de alltid skriver sine egne manus. Men det er på samme tid lett og vanskelig å skulle karakterisere hva som er typisk for det Coenske filmuniverset. For hvor brødrene øyensynlig er veldig tro mot den sjangeren de til enhver tid arbeider innen, så er filmene nesten alltid pastisjer over andre filmer eller litterære forelegg. Det vil si delvis hyllest og delvis kjærlig latterliggjøring av sjangeren på en og samme tid. Den typiske Coenfilmen lar seg naturlig nok ikke tilfresstillende beskrive med rene ord, men noen kjente og kjære bestanddeler går igjen. Noe av det mest åpenbare er tegneserieaktige voldsomheter, høyst ukonvensjonell dialog, hårreisende og ofte taktløs humor, svært stiliserte og ofte usannsynlige scener og karakterer, en kreativ kamerabruk og en nesten antirealistisk attityde til film. De leker seg med våre forestillinger om filmens verden. Det er derfor typisk at Coenfilm har det med å brått skifte retning og stemning. Veien kan derfor være kort fra det grusomme og heslige til det komiske og befriende, og slik hensettes vi som publikum til et sortiment av skiftende følelser, noe Fargo er et godt eksempel på. Når den tilsynelatende forsagte Gaear Grimsrud på et øyeblikk forvandles til hensynsløs drapsmaskin og dreper en politimann og to tilfeldige forbipasserende, er det faktisk på sin plass å fnise over den lakoniske replikken til hans skrekkslagne partner; ”Oh, Daddy...”.

Et tilbakevendende tema for brødrene ser ut til å være forbrytelsen som vokser over hodet på en mer eller mindre inkompetent forbryter. Illgjerningsmennene i Fargo er særdeles stupide, og vi gremmes over hvordan et forholdsvis enkelt bedrageri kunne ende så tragisk. Men så, helt mot slutten, ser vi hvordan brødrene Coen på briljant vis har ledet oss gjennom så ulike filmlandskaper som krim, satire, komedie og grøss — bare for å la den høygravide politimesteren Marge Gunderson fortelle oss med moderlig patos at kriminalitet ikke lønner seg. Maken til freidighet, man fornemmer rett og slett at brødrene gjør narr av oss med slike høytidelige formaninger. Men like fullt er det nok et ubetalelig Coenøyeblikk. Et annet slående og anskueliggjørende Coensk karaktertrekk er hvordan publikum kan føle seg fremmedgjort av de merkelige hendelsene og framtoningene på lerretet. John Goodmans og William Forsythes flukt fra fengselsoppholdet sitt i Raising Arizona blir iscenesatt som en fødsel, hvor en brølende Goodman drar sin makker opp av gjørma etter først selv å ha kjempet seg opp mot lyset. Derifra er den surrealistiske tegnefilmtonen satt, og snart en trer en demonisk Hells Angels-hevner med superkrefter scenen.

Coenbrødrene er frem til i dag bevandret i mange filmsjangrer, utenom ren action og horror. Foreløpig. For brødrene har bevart evnen til å overraske, som når de nå skal lage en remake av The Ladykillers (Alexander Mackendrick, 1955), en klassisk svart britisk komedie med Peter Sellers og Alec Guinnes, sporadisk vist på Filmklubben opp gjennom årene. Også dette er historien om forbrytelsen som tar en uforutsett vending. Tom Hanks skal lede an i hovedrollen. Videre snakkes det om en slags musikaloppfølger til O Brother, med arbeidstittel Romance and Cigarettes. Leken fortsetter med andre ord, og brødrene ser ikke ut til å ha ønske om å bli voksne riktig enda. Heldigvis. Kjenn din besøkelsestid.

Nyttig trivia:
John Goodmans karakter i The Big Lebowski er løselig basert på Nietzsche-fantast og regissør/manusforfatter/produsent John Milius, mannen som skrev manus til Apocalypse Now og ga oss mesterverket Conan The Barbarian og andre halvfascistiske filmer.

Kompisen Sam Raimi fikk hjelp av brødrene til flere av hans tidlige filmer, bl.a. klippingen av Evil Dead. Raimi hjalp på sin side til med manuset til The Hudsucker Proxy. Raimi gjør en morsom cameo i Miller’s Crossing.

Brødrene ville filme en såkalt true story, men fant ingen historie som var interessant nok. Dermed ble de nødt til å finne på historien til Fargo. Forteksten som bedyrer sannhetsgehalten i filmen var et fiffig knep for å gripe tilskuerne. Og det lyktes til det tragiske. En overivrig og forstyrret japansk kvinne ved navn Takao Konishi ble arrestert på et jorde i Bismarck i Nord-Dakota i november 2001 da hun lette etter pengene som Steve Buscemi gravde ned i snøen i Fargo. Kvinnen insisterte på at historien var sann. Hun ble senere funnet død i en skog like ved.

The Man Who Wasn’t There er også navnet på en skral Steve Guttenberg-komedie fra 1983.

For en morsom lesning om "Bowling Noir”; den tvilsomme fetteren til film noir, gå til
http://members.aol.com/bobbuttman/bowlingnoir.html på nettet, hvor du kan lese om hvorfor bowling passer inn som fingrene i bowlingkula i hardbarkede filmer som Double Indemnity, Cape Fear og selvsagt The Big Lebowski.

FILMOGRAFI:
Blood Simple (1984)
Raising Arizona (1987)
Miller’s Crossing (1990)
Barton Fink (1991)
The Hudsucker Proxy (1994)
Fargo (1996)
The Big Lebowski (1998)
O Brother Where Art Thou? (2000)
The Man Who Wasn’t There (2001)
Intolerable Cruelty (2003)
The Ladykillers (2004)