3x Bresson
(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 2003)
Denne høsten gir Trondheim Filmklubb deg muligheten til å stifte bekjentskap med den franske mesterregissøren Robert Bresson. Selv om han bare laget tretten filmer står han igjen som en av etterkrigstidens viktigste filmskapere. Ikke mange filmkunstnere har vært så kompromissløse i sin stil og allikevel skapt så sterke filmer. Selv om filmene hans er forholdsvis lite sett, er det få verk som har hatt så stor betydning for andre regissører og filmhistorien. Aki Kaurismäki, Paul Schrader, Martin Scorsese, Lynne Ramsay, Rainer Werner Fassbinder, Jean-Luc Godard, Andrei Tarkovskij og Francois Truffaut er alle fans av Bresson. Har du lyst til å finne ut hvorfor må du ikke gå glipp av våre visninger i høst.
Ser man bort fra filmen Les Affaires Publiques (1934) som Bresson senere strøk fra sin filmografi, laget han mellom 1944 og 1983 tretten filmer. Da Sight & Sound i fjor høst gjennomførte en kåring av verdens beste film blant filmkritikere og regissører, ble Bressons filmer nevnt hyppig. Men ingen kom særlig høyt på rankingen. Grunnen er at Bresson ikke har et mesterverk som blir fremhevet av flere –snarerer betraktes alle filmene hans som mesterverk, og folk har ulike favoritter.
"En god film gir ikke sitt beste første gang man ser den” har Robert Bresson sagt. Dette er et viktig prinsipp for filmene hans. Første inntrykk av en Bresson-film kan være at den virker kalkulert, kald, streng og mekanisk. Filmene hans virker alle svært hemmelighetsfulle og tilbakeholdne i hva de vil vise tilskueren. Hvis man gir filmene en sjanse vil de etter hvert (som regel mens man ser filmen, noen ganger først etterpå) åpne seg for tilskueren. Dette er ikke alltid en like enkel prosess, for Bresson er kompromissløs i måten han lager film på. Tilskueren må selv dekode filmenes hemmeligheter, både i handlingen og i fortellerstilen.
I en av filmene som blir vist på Filmhuset Rosendal i høst, Prosessen mot Jeanne d'Arc (1961), vises kirkemenn, dommere og politimenns forsøk på å forstå heltinnens åndelige tro. Men siden tortur og forhør er de eneste metodene de kjenner til, kan de aldri oppnå dette. Dette illustrerer noe av det Bressons filmer handler om. De går til kamp mot verdens dumhet og grusomhet (og det Bresson viser er en tro på ungdommen i denne kampen), og prøver samtidig gjennom en ekstrem fokusering på det materialistiske, å få tak på det åndelige i en kald verden. Regissøren er ofte brutal i sin framstilling av verden og filmene er mørke. Alle filmene hans har håp i seg, og lar tilskueren oppdage en mystikk i verden som karakterene ikke får øye på. Men utover i Bressons karriere, og da spesielt etter hans første fargefilm, ble de mer pessimistiske. Selvmord ser ofte ut til å være den eneste veien ut for karakterene. Hvor religion og kjærlighet ser ut til å ha en forsonene kraft i hans tidlige filmer, forsvinner dette i de senere filmene. Siste filmen hans fra 1983, Blodpenger, er kanskje hans mørkeste film, hvor alt håp brutalt blir knust av verdens gang.
Den filmatiske stilen som Bresson har blitt så kjent for handler i det store og det hele om minimalisme. Et hvert klimaks i filmens handling holdes nede og viktige hendelser skjer ofte utenfor bildet. Dette krever mer av publikum, men belønner det desto mer for dets oppmerksomhet. Bresson jobbet også med å flate ut bildene. Fotografiet skulle aldri være vakkert, men heller i størst mulig grad enkelt og uttrykksløst. Et av Bressons viktigste stilmidler, som han også skriver om i sin bok "Notes on Cinematography", er lyd. Etter prinsippet om at man skal bruke lyd hver gang dette kan erstatte et bilde, blir lydsiden i hans filmer like interessante som fotografiet og er med på å forsterke det minimalistiske uttrykket. Likedan mener Bresson at man skal avstå fra filmmusikk, selv om han bryter med dette prinsippet selv i flere filmer.
Uttrykket Bresson strebet etter med filmene sine var en form for ren film. For at filmene skulle være rene brukte han også etter sine første filmer utelukkende ikke-profesjonelle skuespillere. Ingen store følelser skulle vises på lerrettet. Skuespillerne i filmene skulle derfor fungere som modeller. Derfor er det ikke overraskende at en av Bressons beste filmers hovedperson Balthazar er et esel (Au hazard Balthazar (1965)).
De to første filmene til Bresson har lenge blitt sett på som adskilt fra resten av verket hans, nettopp fordi de bryter med hans senere regler om filmers renhet. Damene fra Boulogne-skogen (1945), som vises på Filmhuset Rosendal, står i sterk kontrast til alt det som står beskrevet ovenfor. Bresson har derfor i ettertid avfeid filmen som "uren”, men kritikere og filmvitere har allikevel ikke problemer med å se sammenhengen mellom denne filmen og de senere - om enn bare tematisk. Denne tidlige filmen ser mer ut som et melodrama fra Hollywood enn noe annet, men selv når Bresson i sine neste filmer gikk for en total minimalisme, hvor ingen følelser dramatiseres i stor grad, er det nettopp hvor følelsesmessig sterke disse filmene virker som imponerer. James Quandt oppsummerer dette på denne måten: "Bressons bestemte visjon og stil ga seg utslag i en paradoksal type film, hvor selve fornektelsen av følelser skaper følelsesmessig overveldende filmer, hvor minimalisme blir til overskudd, hvor tilbakeholdelsen av informasjon skaper en narrativ tetthet, og hvor all den oppmerksomhet som er viet 'verkets overflate', som Bresson kaller det, skaper en uuttømmelig dybde.”
Bresson krever sitt av tilskueren, men dette er filmer som gir et inntrykk som sitter igjen lenge. Selv om Bressons verk er unikt i filmhistorien, blir han ofte nevnt i samme åndedrag som Yasujiro Ozu og Carl Dreyer. Gledelig er det derfor at Cinemateket viser Dreyers mesterverk Jeanne d'Arc i høst, slik at man kan sammenligne Dreyer og Bressons visjon. Dessuten er det mulighet til å se hvordan Bressons tanker har inspirert noen av de viktigste europeiske regissørerene etter ham. Cinemateket viser filmer av Aki Kaurismåki og Rainer Werner Fassbinder. Filmklubben gir deg muligheten til å se debutfilmen til det største talentet i europeisk film akkurat nå, nemlig Rottefangeren (1999) av Lynne Ramsay. Hun er svært inspirert av Bresson (Morvern Callars (2002) bruk av musikk og lyd er et godt bevis på dette), og viser at den europeiske kunstfilmens tradisjoner lever videre og har en mulighet til å nå ut til et ungt og oppmerksomt publikum. Noe Bresson ville gledet seg over.