Tilbakeblikk… høsten 1987

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1988)

1987 ble et rekordår i Trondheim Filmklubbs historie. Sist høst passerte filmklubben 1900 medlemmer, faktisk en økning på hele 200 fra våren -87. Dette er en gledelig konstantering. Det viser at flere og flere benytter seg av filmklubben som et supplement og alternativ til Trondheim Kinematografer. Den økende oppslutningen kan komme av så mangt. Film og media er "in" i tiden, filmklubben har et større og mer variert program enn før og legger mer vekt på programpresentasjonen av filmer med artikklestoff etc.

Vi kan i hvertfall fastslå at inntil dags dato har verken det nye kinosentret eller "videobølgen" hatt noen negativ effekt på antall medlemskap i filmklubben. Det blir også solgt langt flere billetter gjennomsnittlig enn for bare et par år siden. Det har vist seg tidligere år at besøkstallene på visningene er merkbart større i starten av semesteret. Det dabber kraftig av etter hvert, med unntak av noen få ekstra populære filmer. Så også i høst. Dette var ikke like påfallende på nattkinovisningene som i helgene. Det er mulig at filmklubbprogrammet etter kort tid mister en "nyhetens interesse". Det er vel også grenser for hvor mange lørdager og søndager folk vil avsette til filmbesøk, og at dette gjør seg mer og mer gjeldende ettersom ukene passerer. Vær og vind har nok også et ord med i laget av og til. Logisk nok er ikke solskinnssøndager de dager man har mest lyst til å stige ned under jorda i Sentrum Kino. Da er det vel som regel noe man bare MÅ se...

Over halvparten av medlemskortene ble i høst solgt i løpet av de tre første ukene etter oppstart. De to første ukene trakk mye folk. Filmer som MITT LIV SOM HUND og Allens gode gamle ZELIG var tydelig populær kost. Allerede den andre søndagen av filmhelgene begynte oppslutningen imidlertid å avta. Det kom ikke fullt så mange og satte seg til TE I ARKIMEDES HAREM. Det kan man kanskje heller ikke vente på en film som er forholdsvis "ukjent"...

Det samme var tilfellet med PARADISETS BARN som ble vist helgen etter. Men her er det på sin plass å legge til at både forskyvninger av visningstid og flyttingen til kinosenteret kan ha innvirket på denne klassikerdagen.

Høsten gikk mot jul og det var jevnt bra besøk i filmklubben. Et markant oppsving skjedde en novemberhelg da James Dean-filmene ROTLØS UNGDOM og ØST FOR EDEN entret lerretet.

Denne helgen sammen med 1900-helgen var gjenstand for rekordbesøk i høst. Nattkinovisningen av SISTE TANGO I PARIS og lørdagens del 1 av 1900, delte besøksrekorden med 545 tilskuere hver. Bertolucci og forsåvidt også Fellini er dyktige gamle travere. Noen av deres filmer har med sin temperatur blitt rene "evergreens" i filmklubbsammenhenger.

Enkelte filmer og regissører er klart favoritter blant flertallet av filmklubbgjengere. Som regel er dette film man enten har hørt mye om via media, regissører som har fått mye oppmerksomhet i pressen samt filmer som har gått en eller flere ganger på kino, enten for flere år siden eller nylig. Dette er det man kan betegne som "kjente" filmer. Tre av filmene som trakk flest folk til nattkinoen i høst var filmer som for kort tid tilbake hadde gått på Trondheimskinoene; RUNAWAY TRAIN, RUMBLEFISH og STRANGER THAN PARADISE. Nå er det jo slik at visse filmer raskt blir tatt av plakaten her i byen. Mange får ikke sett dem, og det er jo bra at man da kan benytte anledningen til å se dem på filmklubben...

En søndag i november ble den russiske FØRSTE LÆREREN vist. Regissøren bak denne filmen var Konchalovskij, mannen bak RUNAWAY TRAIN. Men førstnevnte ble laget før regissøren flyttet til vesten og gikk i gang med sine kjente MARIAS ELSKERE og RUNAWAY TRAIN. Kanskje var både denne filmen og SIBIRIADE gjenstand for en kvalitetsvurdering som hadde sitt utspring i at de var "ukjente" og ikke-vestlige. De var filmer man ikke visste så mye om eller hadde kjente "stjerner" på rollelisten.

De ble hvertfall ikke gjenstand for noen enorm interesse, ikke akkurat honning for det gjengse medlem.

Filmklubben viste i alt fem russiske filmer i høst, hvorav Tarkovskij-filmen IVANS BARNDOM var desidert mest populær. BLÅ FJELL kapret bunnrekorden med 39 tilskuere. Denne, sammen med tre av de øvrige russiske, dannet sin egen tropp i det "bunnlaget" som etterhvert kom tilsyne. Blant disse var også den sjeldne og vakre ÅNDEN I BISTADEN, en spansk film av Victor Erice. Selv om regissøren ikke er like kjent som Fellini eller så morsom som Woody Allen, skulle en kanskje anta at mer enn 58 medlemmer hadde funnet veien til Sentrum denne dagen for å undersøke hva dette kunne være for "no rart" ? Mens Kurosawa alltid har vært populær i filmklubbsammenheng, kunne verken japanske størrelser som Kobayashi og Mizoguchi komme opp i noen nevneverdig oppslutning i høst. Verken den MYSTISKE MÅNEN eller GJENFERD kom opp mot publikumsstørrelser som "kinoreprisene" eller slik James Dean gjør det....

Men det er dette som vanligvis er betegnende for våre mer "ukjente" filmer som blir vist: De blir som regel ikke gjenstand for noen videre nysgjerrighet og filminteresse. Dette er nærmest statistiske fakta, og min vurdering av hva som er liten oppslutning har utgangspunkt i 1904 medlemmer, ikke om selve antallet på visningen er lite i seg selv, og om dette er viktig eller ikke.

Grovt sett og inndelt, trekker følgende filmer få besøkende:
a) filmer av her til lands ukjente regissører
b) ikke-vestlige filmer
c) filmer med politisk/sosialrealistisk innhold
d) gamle klassiker

Denne typen film har et begrenset potensiale for oppslutning. Men det fins alltid unntak, og det er eksempler på både gamle klassikere og politisk film som i løpet av de senere årene har hatt en langt større oppslutning enn ventet. Uansett har Trondheim filmklubb i oppgave å programmere variert, mer enn utifra antagelser om hva som er "populært".

Den enorme forskjellen i oppslutning på de ulike filmene gir imidlertid rom for funderinger; tanker om hvilke mekanismer som virker inn på våre valg og hva som styrer "det populære", og omvendt - det ukjente, mindre "populære". Vår nysgjerrighet og vitebegjær strekker seg ofte ikke lengre enn til vår egen vestlige kultur eller til noe som er anerkjent her...

Ta en sjanse neste gang....

Et dikt til....

Av Klaus Sonstad

Dagen gryr øst for eden.
Caravaggio — den blå engel,
har fløyet for siste gang.
En jente med fornavn Carmen
drikker te i Arkimedes’ harem.

Et gjenferd danser
siste tango i Paris
mens brødrene Mozart spiller
balladen om en blek
og mystisk måne
etter regnet

Feriesabotøren utkjemper
den siste kampen
og gjør rent bord

Paradisets barn blir
rotløs ungdom

Boy meets girl
on a sleepwalk in
the zoo

Og jeg
skal
i Filmklubben.