Mellom avgrunn og palass
(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1988)
I avisene kan vi lese at den norske samfunnsskuten er i ferd med å seile på grunn. Synkende oljepriser, konkurser og inkassosaker fyller spaltemeterene. Mens panikken sprer seg blant nyrike børskometer, står bankdirektører og økonomer på barrikadene og oppfordrer til nøysomhet og flid. Den norske folkesjel er fylt til randen av dårlige fremtidsvarsler. All oppmerksomhet rettes mot økonomien og i Adresseavisa begynner lederskribenten forsiktig å antyde at Maggie Thatcher kan vise vei ut av krisen.
Det sier seg selv at dette klimaet ikke innevarsler noen gullalder for kulturlivet. Selv ikke i oppgangstider på 60- og 70-tallet var kulturen sett på som noen god investering. Siden den gang er de materialistiske drag i den norske leve- og tenkemåten blitt ytterligere forsterket. Det er pengene som får verden til å snurre rundt. Teater, film eller andre kunstformer har liten egenverdi. Deres funksjon er i verste fall å inngå i pakker som skal markedsføre norsk næringsliv eller å være med som dekorative innslag rundt feiringen av høytidsdager.
En kritisk og eksperimenterende kultur har få ankerfester i de brede lag av den norske befolkningen. Ingen teaterforestilling har nevneverdige muligheter til å konkurrere med Sky Channel eller neste episode av Falcon Crest. I urovekkende grad er det TV-skjermene som utgjør vår kulturelle horisont. Om ikke media fanger opp en begivenhet, så er det rett og slett som om den aldri har funnet sted. Samfunnet er fanget i en passiv og selvopptatt sirkel av produksjon og konsum. Det er derfor liten grunn til å vente noen massemobilisering etterhvert som nedskjæringene sprer seg på statlige og kommunale kulturbudsjett.
Kultur er ikke en ensartet og firkantet blokk, men summen av mange uttrykksformer. Kultur oppleves også forskjellig fra ulike punkt i samfunnspyramiden. Ofte er vurderingen av kultur preget av utvendige graderinger. Det blir en lang vei fra museer og institusjonsteatre og ned til filmklubber og frie teatergrupper. Et fellestrekk er imidlertid at kultur sjelden er selvfinansierende. Kulturen som helhet står derfor i et avhengighetsforhold til de bevilgende myndigheter. Den er avhengig av å vise sin eksistensberettigelse for at pengesekken skal åpnes. Desto mere kulturen avviker fra tradisjon og forventninger, desto vanskeligere vil den ha for å finne et materielt fotfeste. 80-tallets krav om at kulturlivet skal være lønnsomt, bidrar også til å presse uttrykksformer mot hovedstrømmer innen massekulturen.
En av de mest synlige effekter av norsk kulturpolitikk er en systematisk forskjellsbehandling av ulike kulturaktiviteter. Når staten stopper pengetilførselen til Nationaltheateret står valget mellom å kutte ned på antall stillinger eller en dreining mot musicals og lettere komedier. Et mere kommersielt teater blir i forholdet til staten det eneste levedyktige alternativet. Likevel står de store institusjonene i en særstilling. Staten kan skjære ned, men bare til en viss grad. Innholdet kan forarmes, men det ytre skallet må bestå. En nasjons selvfølelse er kort sagt avhengig av et minimum av offisiell kultur. På de lavere trinn i pyramiden er de statlige forpliktelsene mindre bindende. Her må kulturen finne seg i å seile sin egen sjø på de knappe midler som er å oppdrive fra dag til dag.
Få steder oppleves denne rangstigen tydeligere enn i den kommunale kulturpolitikken. Mens millionene ruller når det er snakk om prestisje, så spares det på kronestykkene som skal ut til grunnplanet. I Trondheim kommer denne politikken klart til syne i kulturhussaken. De folkevalgte har uten motforestillinger valgt å bygge seg sitt eget Taj Mahal. Samtidig som det fråtses i budsjettmillioner, krisemaksimeres ubetydelige summer på viktige budsjettposter. Ironisk nok truer nybygget nå bokstavlig talt med å sluke byens eneste og møysommelig oppbygde kulturverksted. I seg selv er det forbløffende hvordan sentrale politikere og byråkrater setter til side sine egne regler for saksbehandling for å få revet Avant Garden. Holdningene i denne saken er likevel bare en logisk konsekvens av det kultursynet som preger byens mektige menn og kvinner.
Første giljotinens innskrift: "Frighten me if you will, but let the terror that you inspire in me be tempered by some grand moral idea". lan Hamilton Finlay: A VIEW TO THE TEMPLE.
I Norge er det få tradisjoner som kan understøtte kravene om en mangfoldig kultur. Foruten internasjonal mediakultur sliter vi ennå med restene av århundreskiftets klassekultur. For byborgerskapet, gammelt som nytt, er kultur svært ofte ensbetydende med fest, dekorative utsmykkninger eller gode investeringer. Når ordfører og rådmann tar på seg smokingen for å gå på konsert eller i teater, er innholdet i opplevelsen underordnet kulturens funksjon som statussymbol eller eksklusiv selskapsforening. Kultur som ledd i en erkjennelse eller som redskap for å utforske nye områder av virkeligheten blir i denne sammenhengen tomme ord. I budsjettmessig sammenheng betyr dette at politikerne blir ute av stand til å trenge bak ytre former. Det blir omdømmet til de grupper som er bærere av en kultur, som blir avgjørende for hva som verdsettes. Denne formen for gradering fører til at aktive miljø som Avant Garden eller UFFA blir vurdert ut fra irrasjonelle kriterier. Hårfrisyrer, livsstil og holdninger blir avgjørende for om en sak faller inn under sosial- eller kulturkontor.
I verste fall vil de nærmeste årene føre til en ytterligere forverring for folk som beskjeftiger seg med kultur. Allerede nå er 10-15 000 kroner til en teatergruppe blitt svært mange penger. Mulighetene for å få offentlig støtte til lokaler eller å opprette nye, men hardt tiltrengte stillinger blant uavhengige kulturgrupper synes svært små. Samtidig bevilges det store beløp til motorveier og offisielle kulturhus. Konsekvensen av denne politikken kan bli at kulturlivet stilles med ryggen mot veggen. Det eneste alternativet blir å ta opp kampen eller å bukke under. I dag er det Avant Garden det gjelder. I morgen kan det være andre grupper. I forhold til kulturbudsjettene er det svært mange som er i samme båt. Den beste strategi er å møte enhver nedskjæring med sterke protester og i samlet flokk. Gjennom vedvarende kritikk kan selvmotsigelsene i den offendige kulturpolitikk iallefall bli mer synlige. Om dette er nok til å bryte gjennom politikernes "uvitenhet" og byråkratiets selvforsvarsmekanismer er det umulig å spå om. Et første steg på veien blir å redde Avant Garden fra ulvene.