Svart humor - Fra bløtkaker i ansiktet til atombomber og annen moro

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1988)

Kinopublikum, og særlig filmklubbgjengere, har gjennom alle tider vært svake for svart humor. Derfor innbyr filmklubben dette semesteret til svart karneval. Det spenner fra Chaplin og Brødrene Marx, til Frankenstein og NIGHT OF THE LIVING DEAD. Med andre ord; humor, svartsyn, skrekk og komikk i skjønn forening.

Det er sunt å le, sier man. En god latter forlenger livet. Men hva er egentlig morsomt, og hva er en komedie ? Hvor går grensene mellom det tragiske og det komiske ? Slike spørsmål er det umulig å gi noen fornuftige svar på. En av verdens største komikere, Buster Keaton, fortrakk sjelden en mine. Kanskje var det fordi han visste at i kjølvannet av lykken lå det alltid en tragedie.

Vi har alle vår forskjellige sans for humor, utviklet gjennom lang tid. Det er ikke alltid like lett å forutsi hva som er god tone, og hva som oppfattes som makabert. Noen synes at hele livet er en stor vits, mens andre bør man helst ikke spøke med i det hele tatt. Når den svarte humoren blir makaber, når vold og komikk blandes og tilværelsen blir absurd, vet vi plutselig ikke om vi skal le eller gråte. Den svarte humoren kan være som et tveegget sverd. Tenk bare på en film som A CLOCKWORK ORANGE: Mens de fleste vil gi seg over til en nervøs, oppgitt latter, vil andre reagere med hvite knoker rundt armlenene. Og det er kanskje dette som er den svarte humorens styrke. Den får oss til å le, men gir samtidig rom for ettertanke.

Ironi og satire -
komikk som våpen
Bak begrepet "uskyldig humor" kan det ligge mer enn vi i første omgang aner. Selv en finslepen komiker som Jacques Tati har selvfølgelig borgerskapets stivnede konvensjoner som målskive. Tydeligere blir det når Monthy Pyton og Brødrene Marx setter i gang med sine burleske og anarkistiske komedier. Det vi ved første jomfruelige øyekast oppfatter som morsomt og underholdende, kan være både moralske og politiske statements. Som tilskuer kan vi ha vanskelig for å vite hvorfor vi ler, eller hva vi ler av. Den svarte humoren kan bygge på vår forakt for de svake, eller den kan angripe autoriteter.

Vi kan kjenne igjen ironi som antydningens kunst; underdrivelsen som antyder. Hvem kjenner ikke igjen den britiske humoren, der dette florerer. Denne typen humor spiller på dobbelthet, og hadde ikke vært mulig uten det miljøet den springer ut fra - det victorianske samfunnets dobbeltmoral. Ironi benyttes som oftest til å avsløre mellommenneskelige svakheter og dumheter. På den andre siden har vi satiren, karakterisert av overdrivelsen som avslører. Satiren er ofte ideologisk fundert, og rettet mot systemet. Både BRAZIL og CATCH 22 retter skyts mot byråkratiets stupiditet og innebygde voldsapparat. Satiren tar som oftest den svakes parti, og går verbalt til angrep på maktspråk, konvensjoner og klisjéer.

Atombombemoro

Bløtkakemoro

Skrekk og komikk
I den svarte humorens univers, er verden som oftest håpløs og upåvirkelig for oss små mennesker. Skinner sola, kan du være sikker på å få en murstein i hodet. Det begynner å minne om en dårlig dag når du mister hatten i en vindkule rundt neste hjørne. Ved en tilfeldig, og feilaktig (skal det senere vise seg) kidnapping, begynner det å ligne en dårlig drøm. Kidnapperne er slemme og stikker deg med kniver; du tror det er et mareritt. Når du så senkes i vannet med en klump rundt foten, er det ikke morsomt lenger. Med andre ord; skillelinjene mellom den svarte humoren og skrekkfilmen, kan bare være en liten serie av uheldige omstendigheter. Skrekkfilmen er bare litt mer ubønnhørlig og virkelighetsnær. Du har ikke lenger de overdrevne, satiriske virke midlene; og verden er igjen blitt utrygg.

Hva som kan kalles skrekkfilm, psykologisk thriller eller en uskyldig svart komedie, går det ikke an å gi noe objektivt svar på. Det er igjen avhengig av individuelle og høyst private fobier, redsler og selvopplevde traumer. NATT PÅ MANHATTAN slipper for eksempel aldri humoren ut av syne, mens med AVDØDE ADVARER kan det være litt verre å si. Selv om vi ikke kan forvente at en skrekkfilm skal være dypt filosofisk, kan vi anvende den filosofisk - om vi vil forstå mer av det samfunn vi lever i. Sikkert er det at de avspeiler angsten for det ukjente. Tidlige monsterfilmer som KING KONG og FRANKENSTEIN kan stå som bilder på den moderne sivilisasjonens feiltrinn og vitenskapens syndefall; eller om vi vil - hva som skjer når vi slipper løs uante krefter i oss selv. Angsten for utslettelse og individets oppløsning, vil alltid komme til å være representert i fremtidas filmer, selv om virkemidlene vil finne nye former. Bløtkakene i ansiktet fra filmens barndom er blitt byttet ut med kjøttøkser og atombomber. Men én ting skal vi huske på mens vi sitter i kinosalen og humrer eller kaldsvetter. Virkeligheten er alltid verre.

Vel bekomme.