SPACE INVADERS, or How I Learned to Stop Worrying and Love the Exploitation Movies

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1987. OBS Denne artikkelen spoiler en del filmer! Vær varsom når en film blir nevnt!)

Science fiction film i 80-årene; fantastiske romskip i et uendelig verdensrom - endeløst, tomt, stereotypt og kjedelig. Akkurat som filmene. Når filmene blir en slave under sin egen perfeksjonisme, og når det er det tekniske som blir hovedsaken - da hopper jeg av. Må det være sånn? Har det alltid vært sånn? Hva gikk galt?

RASK TIDSREISE 1902 – 1945

LE VOYAGE DANS LA LUNE (1902) av Melies kan regnes som den første science fiction filmen. Den bygget på Jules Verne og H.G.Wells. Mens andre filmmakere var mer opptatt av å drive ap med de teknologiske landevinningene som det tyvende århundre varslet, var Melies allerede den gang interessert i å fortelle en science fiction historie, og etablerte et grunnleggende tema for sci-fi filmen; romfart. Selv om andre regissører etterhvert tok opp Melies' tråder, var det han som la grunnen for denne retningen innen filmen. Melies klarte likevel ikke å henge med utviklingen, og var snart nødt til å vende tilbake til sitt opprinnelige yrke - tryllekunsten.

Mens man i Frankrike var mer opptatt av de rent magiske aspektene ved filmmediet, var man i USA i gang med å utvikle en amerikansk fortellermåte, basert på rytme og fart. Sammenlignet med de amerikanske filmene fra perioden, fortonte de franske filmene seg som særdeles langsomme. En av de aller første filmene med sci-fi tema var faktisk originalinnspillingen av FRANKENSTEIN fra 1910. Den gryende etableringen av en amerikansk fortellermåte, basert på rytme, regi og typekarakterisering forvandlet ikke bare sci-fi filmen, men filmproduksjonen generelt. I Europa ble det i denne perioden produsert filmer som den klassiske DER GOLEM (1914) og den danske milepælen VERDENS UNDERGANG med regi av Ole Olsen. Utover 20-årene ble skillene mellom amerikansk og europeisk film enda klarere. Mens man i USA demonstrerte kjapp dramaturgi over som oftest svært så grunne og melodramatiske temaer, var man i Europa mye mer opptatt av å bruke genren som et middel til sosial og politisk kritikk. I Storbritannia forsøkte de seg med en slags syntese mellom de to tilnærmingsmåtene. Særlig Tyskland er svært viktig her, fremfor alt gjennom Fritz Lang - som med METROPOLIS (1926) og DIE FRAU IM MOND (1929) banet vei for ekspresjonismen.

Det store banget (The Big Bang!) kom med innføringen av lydfilmen. Etter det skulle Hollywood bli enerådende på markedet, og selvsagt også innen sci-fi genren. Dermed var det over og ut med den særpregete europeiske filmfortellertradisjonen - inntil videre i hvert fall. 30-årene var mildt sagt en dødtid for filmen, men litteraturen var i rivende utvikling. Tidsskriftet "Astounding Stories" kom ut med sitt første nummer i 1930, og "The Golden Age of Pulps" var i godt gjenge. Billige seriemagasiner kom på løpebånd. Men for filmen var det altså dårlige tider. I USA var sci-fi elementer tatt i bruk for å sprite opp ellers middelmådige filmer. Vi skal likevel ikke glemme en skikkelig klassiker: James Whales FRANKENSTEIN med Boris Karloffs udødelige tolkning av Frankensteins monster. Om 30-årene var en dødtid for genren, var 40-årene om mulig enda verre. Egentlig ganske naturlig. Hvem faen hadde tid til å tenke på science fiction i 40-åra? Enkelte filmer så likevel dagens lys. Vesentlig superhelter i kamp for bevaring av demokratiet, som for eksempel BATMAN (1943) og CAPTAIN AMERICA (1944). La meg for guds skyld slippe å nevne andre titler...

DEN GYLDNE TID

Men så - plutselig dukket det opp noe like overraskende som et slimete vesen fra kjøleskapet. Vi snakker naturligvis om THE PURPLE MONSTER STRIKES fra 1945. Her er det nødvendig med et kjapt lite resymé: En astronom er stolt som faen og viser tegningene han har laget for et romskip til en tilsynelatende vennligsinnet marsboer. Det  skulle han imidlertid ikke ha gjort. Marsianere er ganske uberegnelige vesener. Det er denne representanten også. "This is the proudest day of my life", utbryter astronomen til en sleip og kalkulerende marsianer. "Unfortunately it is also your last", repliserer representanten for planeten Mars, uten å fortrekke en mine. Han (den?) tar over den godtroende astronomens kropp, og går resolutt i gang med å planlegge en invasjon fra Mars ved hjelp av et sjarmerende utvalg jordiske kriminelle. Denne filmen var fordømt viktig fordi den pekte fremover mot 50-årene, i en periode der det vesentligste foregikk innen skrekk genren – med ørten oppfølgere til FRANKENSTEIN.

Og la det ikke herske tvil. Jeg utnevner uten å nøle 50-årene til science fiction filmens gullalder. Det kan sies mye stygt om 50-tallet, men som om alt annet kan det også sies mye pent. Jeg mener; det skjedde så fordømt mye - politisk paranoia, etterkrigsoptimisme, rock & roll, fete biler, masse styggpene ting, plastikken gjorde sin entre, og selvfølgelig - science fiction filmen. Gud så ofte jeg har ønsket at jeg var tenåring i en eller annen amerikansk småby i midten av 50-årene: Det er weekend og jeg freser ned til den lokale drive-in kinoen, sveiver ned sidevinduet, tar inn høytaleren, slenger beina på dashbordet, lener meg tilbake og nyter synet av en PLAN 9 FROM OUTER SPACE, ROBOT MONSTER, eller for eksempel I MARRIED A MONSTER FROM OUTER SPACE. Jeg kjører hjem mens jeg forsøker å ikke tenke på slutteksten fra THE THING: "Keep watching the skies, keep watching the skies!" Et nøkkelord for 50-talls paranoiaen.

Dette i en tid da "Gods Own Country" hadde mistet sitt monopol på atombomben, hvor levestandarden var på topp, men hvor du måtte regne med å få i deg temmelig mye Strontium 90 i den melka du brukte til frokost - på Corn Flakes'en din, og der George Adamski i boka "Flying Saucers Have Landed" påsto at han hadde snakket med en venusianer bak en sanddyne i California.

SCHLOCK!

Filmtitlene sier alt: THE BRAIN FROM PLANET AROUS, I WAS A TEENAGE FRANKENSTEIN, TEENAGERS FROM OUTER SPACE, PLAN 9 FROM OUTER SPACE, THE THING, INVADERS FROM MARS, IT CAME FROM OUTER SPACE, INVASION OF THE BODYSNATCHERS, INVISIBLE INVADERS, THEM, ATTACK OF THE CRAB MONSTERS, THE BRAIN EATERS, THE INCREDIBLE SHRINKING MAN, ATTACK OF THE PUPPET PEOPLE, og på den andre enden av skalaen: AMAZING COLLOSAL MAN og ATTACK OF THE 50-FOOT WOMAN.

Mye av det som ble produsert på denne tida betraktes i ettertid som "schlock movies", og er i dag selvskrevne deltakere hver gang fase 7-entusiaster (se filmklubbens program for høsten 86) får rotta seg sammen for å arrangere en kalkunfilm-festival. Særlig er PLAN 9 og ROBOT MONSTER populære i denne sammenhengen. Og det skal ikke stikkes under en stol at en god del av disse filmene ikke nødvendigvis tilfredsstiller blaserte Tarkovskij-teoretikere. Men hva så? 50-åra var en tid da de uavhengige produksjonsselskapene dukket frem som troll i eske, og det virket som om alle kunne lage film. En del trodde fast på det, selv om resultatene på langt nær skulle gi dem rett. En av dem var Phil Tucker, en ung amerikaner som blant annet var mannen bak ROBOT MONSTER (1953). Dette er en "invasjon fra verdensrommet"-historie. Det som skiller filmen fra mengden på godt og vondt, er at den sannsynligvis er den mest økonomiske "invasjon fra verdensrommet"-film som noen gang er laget.

Invasjonsstyrken består faktisk bare av en mann (eller vesen om du vil). Dette vesenet er blitt legendarisk på grunn av sitt noe originale ytre. Legenden sier at Phil Tucker i et forsøk på å ikke overskride sitt særdeles minimale filmbudsjett, leide en fyr som pleide å spille gorilla i andre lavbudsjetts A-filmer på denne tiden. Fyren møtte opp med komplett gorilladrakt uten tillegg i prisen. Tucker syntes imidlertid at en gorilladrakt passet dårlig for en romfarer fra planeten Ro-Man. Han fant derfor frem en dykkerhjelm som han utstyrte med et par antenner. Resultatet ble en alien i gorilladrakt med dykkerhjelm på hodet! Legenden sier videre at Tucker ble så deprimert av den negative mottakelsen filmen fikk at han prøvde å begå selvmord etter premieren.

Det er selvfølgelig veldig lett å le av disse filmene i dag, men vi skal huske på at hovedårsaken til disse filmenes mildt sagt lave standard i vesentlig grad var lave budsjetter (ROBOT MONSTER kostet mindre enn 16000 $, og ble tatt opp i løpet av tre dager). Men det skal heller ikke legges skjul på at regissørenes dyktighet heller ikke var den største.

«JØSS, SE! HER ER DET JAGGU EN TIL!»

Hvis vi aksepterer at filmen representerer massekulturens drømmer, og at skrekk og delvis sci-fi filmer blir massekulturens mareritt - så innebærer disse filmene at den jevne amerikaner, uansett politisk syn, begynner å innse trusselen for en masseutryddelse. Enten det var russerne, radioaktivitet, atombomben eller monstre fra det ytterste rom som var angst-fremkalleren. EARTH VS.THE FLYING SAUCERS og originalversjonen av INVASION OF THE BODYSNATCHERS, er begge filmer preget av politisk polemikk. Vi bør imidlertid skille mellom de filmene som tar utgangspunkt i teknologiske skrekkvisjoner og filmer som tar utgangspunkt i atomtrusselen. Disse filmene er ikke politiske i samme grad som Don Siegels INVASION OF THE BODYSNATCHERS. Det var en film der du kunne gjenkjenne din politiske fiende hvor som helst. Den politiske skrekkvisjonen begynte egentlig med THE THING. Regissert av Christian Nyby og produsert av Howard Hawks,- og med James "Kruttrøyk" Arness i hovedrollen som det blodtørste vesenet fra planeten X.

Kort fortalt handler filmen om en amerikansk base i Antarktis, med soldater og vitenskapsmenn som oppdager et kraftig magnetfelt fra et område der det nylig har vært et meteorittnedfall. En ekspedisjon sendes til området og oppdager en flygende tallerken begravet i isen. Soldatene, som gjennom store deler av filmen demonstrerer utstrakt tomhjernethet, ødelegger romskipet når de forsøker å brenne det ut av isen. Arness, derimot, klarer å unnslippe flammene, blir fanget,- og blir sendt til forskningsstasjonen i en isblokk. Han blir plassert i et lagerskur under streng bevoktning. Men vakten er av den følsomme sorten og slenger et elektrisk varmeteppe over isblokken. Det skulle han ikke ha gjort! Isblokken smelter, og romfareren fra Planet X får fritt spillerom for morderiske utskeielser og sin store appetitt på blod. Bare vitenskapsmennene forsøker å forstå og kommunisere med vesenet. Nær slutten av filmen forsøker en av dem å nærme seg vesenet ubevæpnet og blir slått flat som ei flue klint mot veggen. Øyeblikket etter går soldaten til aksjon og vesenet ender opp som "stekt-romfarer-fra-annen-galakse". Minnet av 2.verdenskrig var fremdeles svært så levende. Moralen som ble lært på den harde måten etter den erfaringen var kort og godt den gamle: skyt først/spør etterpå. Filmen gir, bevisst eller ikke, et glimrende inntrykk av det politiske klimaet i en tid preget av etterdønningene etter 2.verdenskrig, en Stalin med atombombe, og krigføring med Nord-Korea.

Og ta nå INVASION OF THE BODYSNATCHERS i Don Siegels originalversjon fra 1956. Mye har vært sagt om filmens politiske budskap. Den ble opprinnelig sett på som en anti-McCarthy film helt til noen påpekte at Don Siegels egne politiske standpunkter vanskelig kunne kalles progressive i noen som helst betydning av ordet. Deretter ble den sett på som en anti-kommunistisk film. Hvis en ser filmen som et resultat av den tida den ble til i, er det vel mest sannsynlig med den siste forklaringen. Men likevel: Det er slett ikke så bombesikkert at Siegels film om en amerikansk småby som blir tatt over av en alien-invasjonsstyrke i utgangspunktet var ment å uttrykke noe politisk budskap i det hele tatt. I ettertid kan vi selvfølgelig stå helt fritt til å ilegge den et hvilket som helst budskap, og da får selvfølgelig sluttscenen der hovedrolle-innehaver Kevin McCarthy står alene, midt på motorveien, og skriker til de forbipasserende bilene: "They're here already! You're next!” en helt annen betydning.

Men det var ikke bare invasjon og paranoia. DESTINATION MOON (1950) var den første science-fiction filmen som kom ut i 1950-årene. Den var basert på Robert Heinleins novelle "Rocketship Galileo". Filmen er et produkt av rivaliseringen mellom USA og Sovjet på den måten at månen blir betraktet som av stor strategisk militær betydning, og hvis ikke USA kommer dit først vil "noen" andre sikkert gjøre det. Filmen i seg sjøl tar for seg den første amerikanske månelandingen. Raketten lander på månen,- men så mye brennstoff er blitt brukt underveis at raketten ikke har mulighet til å komme seg avgårde igjen. De kvitter seg med alt overflødig utstyr, men finner likevel ut at dette blir ikke nok, helt til en av mannskapet storsinnet tilbyr å ofre seg selv slik at de andre kommer avgårde. Dette blir imidlertid ikke nødvendig da de finner fram til en metode hvor han kan komme inn i raketten igjen uten den tunge trykkdrakten sin...

Til tross for at det var satset enormt mye på overbevisende rekvisitter ble filmen en bemerkelsesverdig kjedelig og uinspirert historie, som likevel peker framover mot 60-årene med sin sterke betoning av realisme.

ROGER CORMAN

Corman startet opp som visergutt i FOX, et amerikansk produksjonsselskap, men hadde i begynnelsen av 50-åra stiftet sitt eget produksjonsselskap. I perioden 1955-60 stod han bak rundt 20 filmer. På den første filmen var han imidlertid produsent, ikke regissør. Regissør var Wyatt Ordung, mannen som stod bak manuset på den fantastiske ROBOT MONSTER. Filmen het MONSTER FROM THE OCEAN FLOOR,- en uhyre langsom, kjedelig og fantasiløs affære fullt verdig en regissør med en slik bakgrunn. I ATTACK OF THE CRAB MONSTERS (1956) er Corman selv regissør. Et team av vitenskapsmenn blir sporløst borte på en stillehavsøy. Et redningsteam kommer for å finne ut hva som har skjedd, og finner ut at hele øya holder på å synke i havet. Hvorfor? Kjempestore mutantkrabber har gravd tunneler under øya. Krabbene tar over sjelene til dem de dreper...

Filmene til Corman var ekstreme lavbudsjettsproduksjoner, og han viste stor oppfinnsomhet med å skaffe tilveie penger. Legenden sier at årsaken til at han selv ble regissør var at han da kunne spare de pengene han måtte ut med dersom han ansatte andre regissører. Corman var enormt produktiv, og hadde sans for aktuelle temaer. WAR OF THE SATELLITES (1958) ble f.eks. tatt opp i løpet av 8 dager. Filmen var inspirert av Sovjets oppskytning av SPUTNIK og nådde kinodistribusjon bare noen få uker etter dette. I TEENAGE CAVEMAN (1958) lever hovedpersonen i et steinaldersamfunn. Faren hans nekter ham å krysse en elv, da det på andre siden skal leve et fryktelig monster. Men hovedpersonen (Robert Vaughn) gir blaffen og krysser elven. Det han finner er bare en gammel mann som har kledd seg ut for å virke skremmende. Den gamle dør, og inne i drakten finner Vaughn en bok der det går fram at vi ikke befinner oss i steinalderen, men langt inne i framtiden etter en atomkatastrofe. I 60-årene skulle Corman imidlertid bli mere seriøs. Han stod bak en serie av Edgar Allen Poe-filmatiseringer, men den mest fantastiske av alle hans filmer er THE MAN WITH THE X-RAY EYES (1963). Hovedpersonen er vitenskapsmann, og finner opp noen øyendråper. Han tester disse på seg selv og finner ut at han klarer å se gjennom ting, han får røntgensyn. Han blir besatt av denne oppdagelsen og fortsetter å eksperimentere. På filmduken får vi hele tiden se hans visjoner. Synene hans beveger seg fra det mest elementære (se gjennom dører, kort etc.) til noe helt annet. Og når jeg skriver noe helt annet, mener jeg virkelig noe helt annet ! Vi får som publikum ta del i noe av dette merkelige, formløse nesten psykedeliske syn. Etterhvert blir det klart at han greier å se gjennom tid og rom, og det han ser er lite hyggelig, uten at vi direkte aner hva det er, aner vi at det er et regelrett helvete. Hovedpersonen bærer gjennom 2/3 av filmen solbriller for å beskytte de etterhvert overfølsomme øynene sine. Vi aner at noe er i ferd med å skje bak de mørke brillene. Helt på slutten av filmen oppsøker personen et kristent teltmøte der en svovelpredikant taler over temaet lyst og synd. Han legger spesielt vekt på temaet dersom hånden frister deg så hogg den av, og dersom øyet frister deg..........

Og hovedpersonen gjør nettopp det. Han river av seg solbrillene. Vi ser øynene som to knallrøde kuler, han river dem ut, og filmen avsluttes med et fryst bilde der vi ser ansiktet med to svarte hull der øynene skulle ha vært. Legenden sier at filmen opprinnelig hadde en annen slutt, der han etter å ha revet ut øynene skriker "Jeg kan framdeles se”. Denne ble imidlertid kuttet ut fordi den skulle være for sterk... Slik filmen er i dag er den imidlertid sterk nok. Jeg legger slik vekt på nettopp denne filmen, fordi den er et meget klart eksempel på en langt mørkere framtidsvisjon enn før. Kunnskap som besettelse og mareritt. Dette er noe vi ser utvikle seg allerede fra slutten av 50-tallet. Corman sluttet med å regissere filmer i 1974, men fortsatte som produsent gjennom selskapet sitt NEW WORLD, og er framdeles i full aksjon på B-film-markedet. Corman er viktig fordi han ga sentrale personer i filmverdenen deres første sjanse: Peter Bogdanovich, Martin Scorcese, Francis Ford Coppola, Jack Nicholson, James Cameron, Sylvester Stallone m.fl.

AMOK-TEKNOLOGI, BESETTELSE OG FREMTIDSHELVETE

I Kurt Neumans THE FLY (1958) eksperimenterer en vitenskapsmann med en maskin der han kan sende materie fra en sendemaskin til en mottaker. Han prøver maskinen, men blir ved et uhell blandet genetisk sammen med en flue, som kommer inn i en sendemaskin sammen med ham. Resultatet ? En mann med fluehode og fluevinger! I tillegg en flue med menneskehode og armer! Ganske absurd egentlig, men føyer seg pent inn i den dystre tendensen som gikk gjennom tida. THE FLY ble en stor suksess og det ble spilt inn to sequels: RETURN OF THE FLY (1959) og CURSE OF THE FLY (1965).

KJEMPEMAUR, EDDERKOPPER!!!

Atomfrykten førte med seg en del bivirkninger. En av dem var frykten for radioaktivitet. For filmens del ga dette seg utslag i kjempeinsekt og kjempereptil-filmer. THEM (1954) med regi av Gordon Douglas: To politimenn oppdager et barn vandrende rundt i ørkenen sterkt sjokk skadet. De finner en knust trailer. Ved siden av finner de fotspor. I det fjerne hører de et gyselig hyl. En av politimennene hører det samme når han kommer tilbake til byen. Han går ut av bygningen, og det var det siste som ble sett til ham. En FBI-agent undersøker saken og finner ut at prøvesprengninger i området har ført med seg en maurart av kjempestore dimensjoner. Kjempemaurene blir tatt knekken på ved hjelp av giftgass, trodde man. Maurdronningen klarer å stikke av, får lagt egg. Eggene blir klekket ut, men de unge intetanende kjempemaurene blir brent ihjel og roen gjenopprettet. Filmen ble en suksess,- og som det ofte går med suksesser av alle slag, ble den kopiert. Vi fikk filmer som TARANTULA (1955), BLACK SCORPION (1959) og THE DEADLY MANTIS (1957). Bzzz og farvel til kjempeinsektene...

Selv om kjempeinsektene i USA hadde en tendens til å invadere byer, var det langt verre i Japan. Dermed førte atomtestene at kjempeøglen Godzilla våknet til live. Godzilla raserte som vi vet Tokyo i 1954..........

DRØMMEN ER OVER

Og så: 1957 og SPUTNIK. At USA skulle bli overrumplet til de grader, som de ble i de uforglemmelige dagene i 1957 måtte komme som et sjokk på den jevne amerikaner. Tom Wolfe har skildret stemningen i boken "The Right Stuff". Stephen King sier det slik i sin essay-samling "Dance Macabre" (1981): "Mars ville bli bakgården vår, det nye gullrushet ville finne sted i astroidebeltet, og tilslutt ville selv stjernene bli våre - en strålende framtid ventet oss med turister som tok bilder på Kodak-film av de 6 månene rundt Procyn IV, og en Chevrolet JetBil-fabrikk på Sirius III. Jorden ville bli omformet til et utopia slik du kunne se det på et hvilket som helst omslag på Fantasy & Science Fiction eller Amazing Stories, Galaxy eller Astounding Science Fiction. En framtid fylt av PIONERÅND eller enda bedre: AMERIKANSK pionerånd! Dette var den vuggen med elementær politisk teori og teknologiske luftslott som jeg og de fleste i min generasjon ble vugget inn i, helt til den dagen i oktober da vuggen brått ble veltet og vi alle falt ut. For meg var det slutten på en søt drøm og begynnelsen på marerittet."

DE STUERENE 60-ÅRENE...

60-årene var romfartens tiår. Kappløpet mot månen begynte, og mange av temaene fra 50-åras film var nå i ferd med å bli virkelighet. Ironisk nok ble dette et antiklimaks etter de fantastiske 50-årene, ihvertfall for science-fiction filmen. Respektable regissører kastet sine øyne på genren. Det samme var skremmende merkbart innenfor science-fiction litteraturen. Man begynte å snakke om science-fiction som en "metode" til å formidle et budskap. Retningen var i ferd med å bli respektabel. Dette var et dødskyss av dimensjoner, som førte med seg filmer som ALPHAVILLE (Jean-Luc-Godard, 1965), FAHRENHEIT 451 (Francois Truffaut, 1965), JE T'AIME, JE T'AIME (Alain Resnais, 1967) og 2001-EN ROMODYSSE (Stanley Kubrick, 1968). Alle sammen en flørt med finkulturen, og alle av regissører uten noen som helst bakgrunn i science-fiction tradisjonen.

Hadde det ikke vært for de uavhengige produsentene hadde tiåret virkelig sett svart ut, med ett unntak. La oss begynne med unntaket: Roger Vadims BARBARELLA fra 1966. Roger Vadims liv og levned skulle være forholdsvis veldokumentert. BARBARELLA har hans daværende kone Jane Fonda i hovedrollen som sexy superhelt i ferd med å redde det 40.århundre fra total ødeleggelse. Filmen er blitt en gjennomført exploitation-film som hadde som hovedhensikt å lage stjerne av Jane Fonda - og klarte det! Underveis ble det en skikkelig camp-klassiker. Og hvordan kunne den unngå det. Med manus basert på Jean Claude Forests tegneserie og med Terry Southern som medforfatter (Southern stod bak manuset på DR. STRANGELOVE). Filmen hadde dessuten med Anita Pallenberg (ex-kone til Keith Richard) og Marcel Marceau (verdens beste pantomimekunstner). Dette, spillet,- og enorme rekvisittet, gjør filmen til en helt spesiell opplevelse og en film som helt perfekt gjengir ånden fra 60-årene. Det var unntaket. Nå over til det som virkelig rørte seg: Roger Cormans THE MAN WITH THE X-RAY EYES har vært behørig presentert. Corman slo også til med THE LITTLE SHOP OF HORRORS i 1961. Enda en av Cormans ultra-lavbudsjettfilmer, ryktene forteller at den ble tatt opp i løpet av to hektiske dager. Filmen kan skilte av å ha med Jack Nicholson i en liten rolle som en masochist som nekter å ta bedøvelse hos en sadistisk tannlege. Handlingen? B-film legenden Dick Miller er assistent i et gartneri og skaper ved en tilfeldighet en ny planteart (som viser seg å ha smaken på blod). Plantens stadige rop etter mat fører til at flere aktører i filmen ender opp som plantemat. Planten har den koselige vanen at ofrenes ansikt ender opp på bladene dens. Dick Miller begår tilslutt selvmord ved å hoppe inn i planten. Før han gjorde det tok han med seg kniv for å drepe planten (forhåpentligvis) før den tok knekken på ham. En film i beste 50-talls tradisjon, lavbudsjetts, selvironisk, sjarmerende!

FREMTID, FREMTID...

Av alle filmer som kom i 60-årene er det to som peker framover mot 80-årene, den ene på godt, den andre på vondt. La oss ta det positive først. George A. Romeros NIGHT OF THE LIVING DEAD. En romsonde vender tilbake fra Venus og bringer med seg en slags stråling, som har den egenskapen at den gjenopplivet de døde. Ikke bare gjenopplivet dem forresten. Den omskaper dem til bloddrikkende kannibalistiske Zombies. Filmen dreier seg om en liten gruppe overlevende som desperat forsøker å forsvare seg mot de stadige angrepene. Filmen er ekstremt blodig og tabusprengende, og har vært beskrevet som den beste invasjonsfilm siden INVASION OF THE BODY SNATCHERS. Filmen bygger på helt andre tradisjoner enn den vanlige science-fiction filmen. En tradisjon som med dette ble kjent under fellesbetegnelsen SPLATTER (blod og gørr filmer. Splat: Lyden av blod som treffer en vegg..... ) Det vil føre altfor langt å komme inn på historikk og sånt her, så jeg nøyer meg med dette. Og NIGHT OF THE LIVING DEAD var en uavhengig produksjon og lavbudsjetts.

Det siste var definitivt ikke den andre filmen,- jeg skal ta for meg. Stanley Kubrieks 2001-EN ROMODYSSE. Som oftest hyllet som "den beste science-fiction filmen noensinne". Dette var filmen som virkelig gjorde science-fiction filmen akseptert, og kultureliten la seg langflate for en film som tok for seg menneskets forhold til teknologi, og ikke minst mennesket som slave av egen teknologi. Den nøyde seg ikke med det heller. Dens forsøk på filosofisk holdning inneholdt nok tvetydigheter til at filmen kunne tolkes (særlig sluttscenen der hovedpersonen møter seg selv igjen som olding og siden hans egen gjenfødelse ga rom for mange tolkninger). Men hva er så "2001" egentlig? Filmen bygger på en novelle av Arthur C. Clarke "The Sentinel". Temaet består av klassiske problemstillinger belyst i utallige science-fiction filmer, så hva er da igjen? Jo, filmen var inntil da den dyreste og mest perfekte science-fiction film noensinne, og dessuten laget av en anerkjent regissør. Tilfellet "2001" gjenspeiler det som i alle år var science-fiction filmens skjebne, den ble først godtatt når den etablerte finkulturen oppdaget den. "2001" er ironisk nok en teknokratisk film, som er en slave under sin egen teknologi.

Filmen skulle få enorm betydning for all senere produksjon. Fra nå av ble teknologisk overkill normen. Men ikke helt. Nok en gang skjedde det ting under overflaten. To av filmene var debutanter: THX 1138 av Georg Lucas og DARK STAR av John Carpenter. THX 1138 tar for seg et framtidssamfunn med 1984-overtoner,- der friheten er sterkt innskrenket, og til og med kjærligheten forbudt. Med bl.a. Robert Duvall og Donald Pleasance i hovedrollene holder den bemerkelsesverdig høy klasse, enda en seier for lavbudsjettfilmen. Hovedpersonen spilt av Robert Duvall forsøker å flykte fra det ufrie samfunn med politiet i hælene. Akkurat da han er i ferd med å bli fanget blir jakten avlyst da filmen allerede har sprengt budsjettet!

John Carpenters DARK STAR kan sees som en kommentar til, og til en viss grad som en parodi på "2001". Her er det kjedsomheten ved å være fanget i verdensrommets uendelighet som er temaet. Og mens romskipet i 2001 var antiseptisk rent og ryddig, ser dette ut som innsiden i den roteskuffen du har på kjøkkenet ditt. Her var det heller ikke snakk om noen computer som truet med å ta makten fra deg. Problemet i DARK STAR var å få computeren til å virke! George A. Romeros NIGHT OF THE LIVING DEAD er som nevnt en av de store foregangs-filmene på 60-tallet. Den som først og fremst fører videre dette på 70-tallet er David Cronenberg som med filmer som THEY CAME FROM WITHIN (1974), RABID (1976), THE BROOD (1978), SCANNERS (1980), VIDEODROME (1982) og nå sist den suverene nyinnspillingen av THE FLY (1986), en av de få som er nyskapende innenfor genren.

SCIENCE FICTION FILM I NORGE

I KVINNENS PLASS (1956) med regi av Nils R. Müller lander det en flyvende tallerken utenfor Oslo. Hovedpersonene i filmen er et journalist-ektepar, spilt av Inger Marie Andersen og Lars Nordrum. Inger Marie er journalist i "Dagens nytt" og blir sendt ut for å dekke begivenheten og lage et intervju (Oslo-folk kan som kjent gjøre seg forstått hvor de enn måtte befinne seg i universet). Hun opp dager at det er to aliens - en stor og en liten. Den store er kvinnen og den lille er ektemannen. Dette får Inger Marie til å tenke. Også Lars Nordrum får etterhvert noe å tenke på i denne festlige og morsomme filmen, som etter omtalen burde oppnå kultstatus, som vel den eneste norske filmen med vaskeekte aliens.........

BACK TO THE FIFTIES

Talende nok blir det stadig flere nyinnspillinger av 50-tallsfilmer. Eksempler: INVASION OF THE BODY SNATCHERS (1978), THE THING (1982), og nå sist THE FLY (1985). Det er også interessant å se hvordan stadig flere filmer er påvirket av 50-tallsfilmen, bl.a. ALIEN (Ridley Scott, 1979), ALIENS (James Cameron, 1985), NÆRKONTAKT AV TREDJE GRAD (Steven Spielberg, 1977). Men betyr det at vi går mot en ny gullalder for science fiction filmen? Går det an å overgå 50-tallsfilmen? Neppe! Fremdeles er det teknologisk overkill som råder, men det som er interessant ligger som før ved siden av multimillion megaproduksjonene til de store selskapene. Jeg setter heller pengene mine på New Line Cinema, AIP, New World og Empire og andre uavhengige selskap når veddemålet om 80-årenes beste science fiction film skal avgjøres..

GJEMT MEN IKKE GLEMT:

Med et så omfattende tema er det sikkert mange som savner akkurat sine favorittfilmer og regissører her. Enkelte hadde definitivt fortjent en plass her. Det gjelder navn som Larry Cohen, Andrej Tarkovskij, STAR WARS, Paul Bartel (DEATHRACE 2000), Bert I. Gordon, ROLLERBALL, APEPLANETEN, STEPFORD WIVES, MAD-MAX-filmene og andre, og atter andre. Viktige saker alle sammen, men det var dette med plassen da...

«KEEP WATCHING THE SKIES! KEEP WATCHING THE SKIES»