Spekulativ filmteori - Konseptet som forklarer hele kinofenomenet ENSOMME ULVER

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1988)

Et eller annet sted under filmteoriens historie forsvant TILSKUEREN ut av bildet, med det resultat at teoriene ble ufullstendige og sekteriske, uansett hvor systematiske de yndet å framstille seg selv som. Denne artikkelen prøver å rehabilitere tilskueren i den filmhistoriske tradisjonen ved å samle hele kinofenomenet i et begrep: ENSOMME ULVER.

La det med en gang være sagt: Dette er ingen lett oppgave. Og i beste fall lanserer artikkelen et brukbart utgangspunkt eller et konsept for en ÅPEN teori, i verste fall forfaller den til billige poenger og ordmagi: Uansett er den et entusiastisk innlegg for filmklubbens trofaste ulver....

Vestens hang til teoridanning og systemtenking har bidratt like mye til vår frustrasjon over egen (og andres) livssituasjon som til vår forståelse av verden. Slik den naturvitenskaplige tenkemåten har presset alle aspekter ved vår klode inn i materialistiske modeller, blir det liten plass til det tankespinn og de irrasjonelle emosjonene som herjer i hodene våre - selv om denne aktiviteten iblandt oppleves som reell nok, ofte i meste laget.

I stedet for å snu dette helt på hodet slik New Age-bevegelsen synes å gjøre ved å sette inn følelseslivet som det ENESTE reelle, må det være mulig å forene noe som tar mennesket alvorlig utover biologien med noe som lar oss beholde litt av fornuften. La det være sagt: Vi akter ikke å gjøre det her og nå. Vi vil bare gi et lite bidrag innenfor vår skalk av verden: FILMEN.

Filmteorien og tilskueren
Filmteori eller filmvitenskap er en ung disiplin, som lenge har balansert mellom en ren kunstteoretisk retning innenfor humanistiske fag, og en sosiologisk retning innenfor samfunnsfagene. Det har vært stadige konfrontasjoner mellom retningene, der humanistene har øst ut sin incestiøse kjærlighet til hjertebarnets kunstneriske potensiale, mens sosiologene har ropt FARE ! VOLD ! SEX ! ØDELEGGELSE ! så lenge at bare hjemmesitterne tror på dem. Resultatet er som alle vet et unødvendig skille mellom "kunstfilm" og "finkultur" på den ene siden og "underholdningsfilm" og "massekultur" på den andre, fordi kategoriene utelukkende er basert på en drøfting av INNHOLD og FORM.

I dag ser man en utvikling i konflikten mellom filmestetikerene og filmsosiologene ved at et meget sentralt element innen det totale film- og kinofenomenet kommer til heder og verdighet igjen: BRUKEREN, TILSKUEREN som en ukontrollerbar, medskapende støttespiller overfor lerretet. Slik dreies diskusjonen bort fra en ren form- og innholdsvurdering til en drøfting av filmens og opplevelsens FUNKSJON, basert på tilskuerens rolle som gis frihet og vilje i forhold til det han ser, samtidig som han deltar på filmens premisser.

Så langt er mange, om ikke alle enige: tilskueren er nødvendig for å forklare HELHETEN i film- og kinofenomenet. Men selvfølgelig: Fraksjoneringen øker når tilskuerens funksjon skal beskrives nærmere: Ikke alle liker psykoanalytiske tilsløringer, ikke alle liker fenomenologiske teoretiseringer, ikke alle liker høystemt resepsjonsestetikk eller ideologiske spekulasjoner, ikke alle tror på esoteriske renselsesprosesser, og så videre.

Og enda færre vil like vårt konsept: TILSKUEREN SOM EN ENSOM ULV ! ! !

Filmulv: Alex i ONDT BLOD

Ensom ulv: en tilstand og en livsstil.
Vi må først se litt nærmere på begrepet "ensom ulv", som slett ikke brukes i negativ forstand. Begrepet bærer i seg mange muligheter til handling og erkjennelse ved å stille sammen en forholdsvis eksistensiell tilstand (ensomhet) med en mer påtatt (?) livsstil: I skjæringspunktet ligger de fruktbare mulighetene.

Begrepet fråtser i mer eller mindre mytologiske elementer rundt ulvens levesett. Ulven (Canis Lupus) er et flokkdyr som av en eller annen grunn har fått ordet ENSOM knyttet til seg, og blir slik en spennende parallell til menneskets problematiske behov for å leve i flokk. Dette blir dessverre lite vektlagt i våre to vanligste kilder, nemlig "Rødhette og ulven" og Disney-skikkelsene Storeulv og Lilleulv, der ulven blir stemplet som sterk og farlig, men dum og feig. Disse kildene drøfter ikke i det hele tatt hvordan tilstanden ENSOM står seg til dette utpregede flokkdyret. Vi står derfor fritt til å spekulere, så la oss derfor påstå at ulvens problem (?) fanges gjennom to kjensgjerninger: For det første at ulven er en meget nær slektning av menneskets beste venn, hunden, men samtidig, og for det andre, nærer den en ekte, instinktiv frykt for den selvsamme nære slektningens beste venn, mennesket: Ulven er, som mennesket, sin egen fiende (både som individ og som gruppe), og du lever som en ulv i den grad du tar hensyn til dette. Greitt ?

Filmhistorien og kinoens selvbilde.
Men viktigere er det at konseptet og begrepet henger sammen med en plutselig erkjennelse om fiksjonsfilmens befolkningsmønster: Der finnes da en sterk overrepresentasjon av outsidere, tapere, dropouts, ensomme ryttere, ensomme hevnere, enebarn, blodtørstige mordere, egoister, fraksjonister, kverulanter, selvstendig næringsdrivende og religiøse mystikere og ungkarer, eller ensomme ulver, som vi kaller alle disse. Og alle er mer eller mindre fremmedgjorte innenfor et samfunnssystem de er mer eller mindre sterkt kritiske til, men som de likevel aksepterer i større eller mindre grad, eller rettere: Som de strever med å kunne leve i.

Dette må bli stående som en påstand i første omgang. La oss nå gå til den andre enden av filmverdenen for å angripe kinoens selvbilde og egenreklame. At film er best på kino kan de få ha i fred, det er et godt slagord. Verre er derimot deres påstand om "den felles filmopplevelsen" i kinosalen som i beste fall er en misforståelse og i verste fall et billig reklamepoeng overfor TV. Grunnlaget for denne påstanden bunner i en tanke om at filmens påvirkningskraft er så sterk at den skaper et fellesskap ut av et tilfeldig utvalg sjeler (eller ensomme ulver som vi også ville kalle en del av disse) som ikke har annet felles enn at de ville se en gitt film på et gitt tidspunkt.

Dette er selvfølgelig tull. For ler du av en komedie du har forvillet deg inn på på en dårlig dag ? Lar du et depressivt formeksperiment om Europas sammenbrudd ødelegge stemningen den dagen du er nyforelsket ? Orker du se en hel Tarkovskij-film den dagen du brenner av virketrang og energi ? Neppe, og hvis du er uenig, kan det kanskje ha noe med ubevisste ønsker å gjøre....

Den faktiske filmopplevelsen:
en faktisk filmopplevelse.
Selvsagt kan man få en felleskapsopplevelse på kino, men forklaringen ligger mer i spesielle forutsetninger i forbindelse med visningen enn i filmens påståtte påvirkningskraft. Dette er særlig tilstede ved spesielle filmvisninger som premierer eller på filmfestivaler der publikum har et større felles utgangspunkt. Bevisst eller ubevisst innstilles du til dette fellesskapet, eller for å si det innenfor konseptets ånd: Man tuter med de ulvene som er ute.

Det ligger ingenting negativt i dette. Det kan vises ved et eksempel som er kjent for 454 av filmklubbens medlemmer og som skjedde den 26. september sist høst på filmklubbens doble Woody Allen visning, der stemningen drev publikum til å klappe for en fire år gammel film: Det var et lykkelig samspill mellom Ensomme Ulver på alle plan og samtidig en hendelse som kan stå som et lysende bilde på våre muligheter til å leve sammen, generelt. Det hendte altså 26.9.87: 454 av Trondheim Filmklubbs ulver, ensomme eller ikke, forbereder seg på sedvanlig måte; legger ivei til Sentrum Kino for å skli gjennom filmklubbens velsmurte (!) billettsalgapparat, bli fremvist filmene på en eksemplarisk måte (!!) av kinoens maskinister, med start klokka 13.30 presis (!!!). Med selvfølgelig mine ventes dette, om ikke på bakgrunn av generasjoners tradisjoner, så ihvertfall ifølge vanlig praksis.

Men som dere husker: Slik forløp det seg ikke: Visningen var flyttet til Kinosenteret (hvilken sal ? hvilken sal ?), filmklubbens velsmurte billettsalgapparat knirket og skaket under presset fra uventet stor tilstrømning, alt ble likevel reddet i land med filmklubbens sjarmerende, profesjonelle amatørisme: De lange køene, sal 6 (endelig !) som sakte, men sikkert blir overfylt, ulver som sitter på gulv og gelendre, det 30-talls medlemmer vi måtte avvise, klokka som gikk mot 14.00.

Alt dette dro i samme retning: I denne konkrete visningssituasjonen får våre Ulver en større felles plattform enn bare en generell interesse for film. Man blir veldig mottakelig for hendelsen; Ulvene oppfører seg et øyeblikk som flokk.

Slik ligger forholdene ekstremt til rette for at ZELIG skal komme til sin rett: Leonard Zelig er jo nettopp Woody Allens geniale gestaltning av ANTIIDÉEN "ensom ulv"; en mann som så gjerne vil oppleve fellesskap at han forandrer seg fysisk for å gli inn i en gruppe, med gjentatte katastrofale følger.

Den 26.9.87: Filmklubben rykkes ut av rutinenes selvfølgelighet, stilles inn som ett, -1-, publikum før de ser en film om ensom ulvisme: Det må bli applaus - og myten om kinomørkets fellesskapende karakter legger nok en millimeter til sin vekst, dessverre.

Filmulver: Travis i TAXI DRIVER, Mona i VAGABOND, Molina i EDDERKOPPKVINNENS KYSS, Jon Gabriel og Flora i X.

Tomme livsstilulver ramler mest.
Så langt har vi påstått at filmhistorien viser en forkjærlighet for de eksepsjonelle individene, vi har avvist kinomørkets fellesskapende karakter og vi kaller våre medlemmer for "ulver, ensomme eller ikke". Hvor er sammenhengen mellom fiksjonsulvene og de høyst konkrete tilskuer-ulvene ? Eller kort sagt; Hva er en "ensom ulv" ?

I første omgang blir det en livsstil uten verdivurderinger, moral eller langsiktige perspektiver, og filmhistorien er full av eksempler på mennesker som ikke er kommet lengre. Hit må regnes de utallige, som oftest lettglemte heltene fra hollywoodsk actionfilm, men en og annen ROCKY har også sneket seg inn - og tro om ikke BETTY BLUE med sitt egosentiske stormløp på følelsene også må regnes til denne gjengen.

Før het det "å finne sin plass" og det betød å bli oppslukt, frakjent all egenverdi på bekostning av fellesskapet. Idag heter det "ikke faen om jeg vil, til helvete med kompromissene, slakt konformismen" og man underkjenner enhver mulighet til sameksistens med andre enn de absolutt rettroende. Slik blir både ROCKY og BETTY BLUE det andre ytterpunkt på den skalaen der Leonard Zelig allerede er godt plassert. De er alle uttrykk for en flokkmentalitet, som når det kommer til stykket viser seg som menneskefiendtlig: Den er uegnet til å bygge det problematiske element av felleskap det ser ut til at vi alle trenger for å føle oss noenlunde OK.

Denne livsstilen blir først meningsfull når den koples til erkjennelser rundt konsekvenser: Man må kunne se sine handlinger innenfor en større sammenheng, der man er en del av "flokken" uten å miste seg selv.

Slik uttrykker begrepet "ensom ulv" en mykere eksistensialisme som tar hensyn til menneskets behov både for å være individ og i et fellesskap.

Gammel filmulv: Charlie i MODERN TIMES

Den ekte filmopplevelsen.
Det er nettopp overfor en slik bevissthet at kinoopplevelsen er så stimulerende: I sjelden grad kan du ha så rene, adskilte opplevelser på å være individ og samtidig i et fellesskap. At dette fellesskapet har noe med de andre i salen å gjøre, har vi avvist: Fellesskapet er med personene på lerretet; skuespillerne, rolleskikkelsene og den intrigen de gjennomlever. Det er dette fellesskapet filmsosiologene har fryktet, fordi de har trodd det var snakk om total identifikasjon der tilskueren gikk helt og fullt opp i handlingen på lerretet.

Det vet vi jo er tull: Vi sitter i helspenn SOM OSS SELV og lever/lider/banner med filmen, men glemmer knapt at vi er i en kinosal. (Eller hvor lenge er det siden du advarte en skuespiller mot overhengende livsfare ?)

Slik blir filmens handling eller budskap en ting: Den kan være god, vellykket, full av hull, oppkonstruert, realistisk osv. - man kan bruke alle de ordene filmanalysene er fulle av: Likevel gir man ingen beskrivelse av den faktiske historien eller handlingen den enkelte tilskuer opplever etter å ha projisert sin bevissthet inn i filmen. Det er derfor diskusjoner etter filmer er så ødeleggende: Har du opplevd en slik kakofoni av sprikende og selektive oppfatninger ?

Spenningen mellom tilskuerens bevissthet og filmens tross alt "objektive", ytre handling gjør at man må beskrive filmopplevelsen gjennom motsetninger som "nær og varm", men "fjern og kald": Man er samtidig deltaker på duken og analytiker i stolen, og du er i ubalanse som Ensom Ulv når du bare har en av disse rollene !

Selvfølgelig kan man ikke bare avskrive selve filmens betydning i denne prosessen, det viser ZELIG-visningen klart. Opplevelsen av å tenke seg inn i den verdenen man opplever på lerretet forsterkes hvis handlingen dreier seg om individets problematiske liv med andre, slik ZELIG gjør, slik BETTY BLUE gjør, og slik ROCKY gjør.

Ung filmulv: Reine i BARNAS ØY

Let selv! Se selv! Tenk selv! Føl selv!
Vi drev det aldri lenger enn til å påstå at filmhistorien hadde en overvekt av ensomme ulver som hovedpersoner. Vi står på påstanden, men spiller ballen over til dere når det gjelder å dokumentere den. Det er heller ingen god oppfølging av konseptet å utlegge filmhistoriske ulver, dette er jo en brukerorientert filmteori der tilskuerne skal ha en rekke ord med i laget. Filmklubben har tradisjonelt sett vært et forum for ensomme ulver både i salen og på lerretet (Spør bare på kinoen !) og i vårprogrammet tilbyr vi et rik holdig øvingsmateriale: Let selv ! Se selv !

Hvis dette ikke er nok, og du ønsker å trenge litt dypere ned i materialet, kan du bryne deg på noen arbeidsoppgaver: Kan du forbanne en filmperson og le av det etterpå ? Kan du le hysterisk av en gammel mann som glir på et bananskall uten å skamme deg over latteren etterpå ? Kan du glede deg over at skurken får sin blodige straff uten å få moralske anfektelser etterpå ? Kan du gråte og samtidig vite hvorfor du gråter ?

Tenk selv ! Føl selv !