Buñuel 1900 - 1983
(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1990)
Omtrent like gammel som filmen selv, født i 1900, død i 1983, var Luis Buñuel surrealist og samfunnsstormer til sitt siste. Hele hans filmproduksjon er et imponerende prosjekt i det å være tro mot sin ungdoms surrealisme, å fastholde det ubevisstes språk på lerretet i form av symboler og drømmer.
Med jesuittisk bakgrunn og oppvekst i Saragossa i Spania, dro Buñuel i 1917 til Madrid for å studere realfag, nærmere bestemt insekter. Her havnet han midt oppi kunstnermiljøet med bl.a. Fredrico Garcia Lorca og Salvador Dali, som kom til å bli hans gode venner. Interessene vek snart bort fra insekter, det var kunst som ble det altoppslukende på 20-tallet. De store forfatterne Spania fostret på denne tiden, var også med på å påvirke Buñuel, selv trekker han frem Galdoz som den mest betydningsfulle, og som inspirasjonskilde for filmene NAZARIN og TRISTANA. Det var forøvrig Fritz Langs THREE LIGHTS som gjorde et slikt inntrykk på ham at han selv begynte å filme. I Paris gikk Buñuel i lære hos Jean Epstein. Det sier noe om filmens status på denne tiden når Buñuels mor var fortvilet og brast i gråt da hun hørte at han skulle lage sin første film i 1928. "Det var akkurat det samme som å slutte seg til et sirkus og bli klovn'' (Buñuel i selvbiografien "My last Sigh" fra 1982).
Få regissører har opplevd så mange skandaler i forbindelse med sine filmer som Luis Buñuel. Etter først å ha gjort suksess med filmen UN CHIEN ANDALOU i 1928 sammen med Salvador Dali, skulle GULLALDER i 1930 utløse en av de største skandalene i filmens historie. Etter UN CHIEN... ble Buñuel medlem av surrealistgruppen i Paris. Her var kunstnere som Aragon, Eluard, Breton, Man Ray - Bunñuel selv var med i 4-5 år, en tid som ble avgjørende for livet hans. I ettertid har han uttalt at surrealismen var en kulturell og kunstnerisk suksess uten å lykkes like bra politisk, og at den etterhvert dessverre ble en kunstindustri.
Surrealistenes fremste våpen mot borgerskapet var skandalen. Ved premieren på GULLALDER var hele kultureliten i Paris tilstede, men forsvant raskt etter visning. Folk hadde reagert kraftig på filmen. Noen dager senere ble Studio 28, lokalet hvor filmen ble vist, angrepet av et hundretalls opphissede mennesker som gjorde hærverk og slo istykker surrealist-maleriene på veggene. GULLALDER ble ikke vist offentlig igjen før nesten 50 år senere, og da på TV-kanalen Channel 4! (Gjennom hele perioden ble den flittig vist på filmklubber verden over). Buñuel kom med denne filmen ut i opprørt sjø, noe som skulle gjenta seg to år senere etter premieren på den krasse dokumentar filmen LAND UTEN BRØD (1932). Nå var det Franco-tilhengerne som truet regissøren. I en Franco-vennlig avis ble Buñuel anklaget for å ha anal-kompleks, og adressen hans ble samtidig offentliggjort, en oppfordring til personlige aksjoner. Etter skandalen LAND UTEN BRØD ble Buñuels filmkarriere avbrutt for hele femten år. Det har sjelden hendt at en ung regissør med slik lovende debut bak seg, har forsvunnet fra offentligheten for så lang tid.
Under borgerkrigen tok han klar stilling mot Franco, i motsetning til kollegaen Salvador Dali. Før annen verdenskrig reiste Buñuel til USA, men det var Mexico som ble hans nye hjemland. Her levde han fra 1946 og frem til sin død. Det var her han lærte seg å filme effektivt og økonomisk. Budsjettene var stramme, og mer enn to tagninger på et opptak var en sjeldenhet. Klippingen av filmene hans foregikk som regel over to døgn. Buñuel mente at han hadde klipt filmen ferdig i sitt eget hode før innspillingen tok til, derfor kunne han være så effektiv. Ingen av filmene hans ble gjennomtenkt i detalj i forveien av opptakene. Et verk må fremkalle en følelse, ikke bare overføre budskap, var hans syn. I Mexico lagde Buñuel bl.a filmene LOS OLVIDADOS (1950), ROBINSON CRUSOE (1952), NAZARIN (1958), VIRIDIANA (1961) og MORDERENGEL (1962). LOS OLVIDADOS var det første egentlige hovedverk i hans produksjon, en film som er flammende i sitt engasjement for de fattiges vilkår. Den fikk Cannes-prisen i 1950, på et tidspunkt hvor man i Europa nærmest trodde han var død, eller i hvert fall ikke lagde film lenger.
Fra 1967 begynte Buñuel på nytt å lage filmer i Europa; DAGENS SKJØNNHET, MELKEVEIEN, TRISTANA, BORGERSKAPETS DISKRÉ SJARM, FRIHETENS FANTOM og BEGJÆRETS DUNKLE MÅL. Sistnevnte var den største kommersielle suksessen av hans totale produksjon på ca. 30 spillefilmer.
Buñuel hadde som regel samarbeidspartnere når det gjaldt utarbeiding av manus til filmene. Fra 1967 av het kompanjongen Jean-Paul Carriére, franskmannen som alltid vil assosieres med Buñuels Europa-filmer. Ikke få timer tilbrakte disse to sammen, gjerne på barer hvor de fikk ideer og assosiasjoner til manuskripter.
På et spørsmål om hvordan han lager sine filmer, svarte Buñuel en gang: "Enklest uttrykt så koser jeg meg med å fremkalle de situasjoner jeg finner på og fantaserer sammen. Det hele er en lek, jeg vil ikke vise eller bevise noe som helst". Dette skulle jo være et tankekors for alle som har prøvd å gjennomanalysere hans filmverk - var det noe Buñuel hadde lite sansen for var det nettopp psykologien, analysen og psykoanalysen.
Religionen er et av de temaer som stadig har vendt tilbake i filmene hans. Når han er blitt konfrontert med religionsspørsmål, har den erklærte ateisten ofte svart at han tror på mysteriet, og at man må søke Gud i menneskene. Og nettopp mysteriene og gåtene er for Buñuel det mest vesentlige elementet i et kunstverk. Den italienske neorealismen hadde han lite til overs for. Neorealistenes virkelighet var for ufullstendig, og det var bare UMBERTO D. og SYKKELTYVEN han syntes noe om. En flaske er ikke bare en flaske, men fremkaller assosiasjoner til en mengde ting, dragningen mot det mystiske, til det ukjente bak virkeligheten. Det helt hverdagslige, klare og påtagelige ble aldri viktig for Buñuel.