Fra splatter til fantasy - Peter Jackson

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 2002)

En av filmhistoriens sjeldneste og mest interessante suksesshistorier fødes på Halloween, 1961 i New Zealand. Mannen som heretter kommer til å huskes best for å ha fått en av tidenes mest prestisjefylte regissøroppdrag, filmatiseringen av JRR Tolkiens The Lord of the Rings, har en fortid i et filmunivers de fleste ikke kjenner til. Navn som Bad Taste og Braindead ringer kun bjeller i et fåtall menneskers hoder, og for disse menneskene er Peter Jackson en regissør som kan bruke mer blod i en film enn de fleste regissører kan gjøre i løpet av hele sin karriere. For mange står han som splatter-genrens ukronede konge, med sin særegne blanding av bukspretting og humor. Peter Jackson startet sin karriere med sauehjerner, og endte opp med episk fantasy. Hans filmkarriere er enestående. Men hva er det som gjør Peter Jackson så unik?

I 1983, med et budsjett som nesten utelukkende besto av penger han tjente på en forhatt avisjobb, startet Peter Jackson filmingen av sin debutfilm Bad Taste, en film som skulle bli en av tidenes kultklassikere. Takket være avisjobben hadde han kunnet gå til innkjøp av et 16mm-filmkamera, og i et amatørprosjekts ånd måtte hele vennekretsen i helger og ferier stille opp og være behjelpelige både foran og bak kameraet, et arbeid det tok den idealistiske gjengen hele fire år å fullføre. Peter Jackson spiller selv to roller i filmen: "It was nice to have at least one person who turned up for shooting every weekend. I suppose my mates were pretty tired of the whole thing after a couple of years." Filmingen foregikk uten manus, og den største rollen hans, Derek, var noe av det siste som ble improvisert fram. Det forklarer hvorfor Derek er så mye alene i filmen, lenge uten mer betydningsfulle oppgaver enn å miste biter av hjernen ut gjennom bakhodet. Rollene som Derek og Robert er den største skuespillerinnsatsen Jackson har gjort i noen av sine egne filmer, men det årvåkne øye kan observere ham også i noen av hans senere produksjoner.

Splatterkomedien Bad Taste hadde premiere under Cannes-festivalen i 1988. Til tross for en utrolig historie om romvesener som vil lage fast food av menneskeheten, eller kanskje nettopp derfor, fikk filmen svært god mottakelse. De få som hatet den hatet den til gjengjeld virkelig, men dette er ethvert nyskapende kunstverks skjebne (tør jeg sammenligne med Michael Haneke?). Med sin lattervekkende lek med genrens virkemidler bringer Bad Taste splatterfilmen inn i metafiksjonens verden. Peter Jackson ga publikum noe nytt; han var ikke bare nok en splatter/horror-regissør, selv om han øyensynlig hadde uuttømmelige mengder sauehjerner å bruke opp. Han viste også et fremragende talent som komiker. At Buster Keaton er et av hans største forbilder kan man tydelig se i den fysiske humoren, særlig i begynnelsen av filmen. Derfor har Bad Taste gjerne blitt beskrevet som et møte mellom Monty Python og Evil Dead. Med sitater som "if I made a Hellraiser film, I’d like Pinhead to be whacked against a wall and have all the pins flattened into his face" avslører Jackson at han har det som skal til for å skape filmhistorie. Og det er kanskje ikke helt usannsynlig at Sam Raimi hentet litt inspirasjon tilbake fra Jackson når han lagde Army of Darkness (Evil Dead 3)?

Litt mindre kjent er kanskje hans andre filmprosjekt, Meet the Feebles (1989). I løpet av filmingen av Bad Taste møtte Jackson sin etter hvert faste samarbeidspartner (og samboer?) Frances Walsh, og sammen med Danny Mulheron startet arbeidet med et manus. Selv om denne filmen til forveksling (og selvfølgelig med overlegg) kan ligne på The Muppet Show dreier det seg om noe så sjeldent som en splatter-dukkefilm. Sex, vold, narkotika, avkappede hoder og store mengder blod blandet med Jacksons særegne humor gjør dette til en særdeles underholdende filmopplevelse som får gjengen i Muppet Show til å fortone seg som pingler. I en scene kan vi faktisk se Kermit the Frog naglet til et kors.

Selv om den var en hit på filmfestivaler, fikk ikke Meet the Feebles like stor oppmeksomhet som Bad Taste, men den finansierte i alle fall Walsh og Jacksons neste ide, basert på et manus de hadde skrevet allerede før de begynte på Meet the Feebles. I 1992 kom det store gjennombruddet, den ultimate splatter/zombie-komedien Braindead (Dead/Alive i USA). Mange regner dette for å være den mest blodige filmen som noen gang er laget, men i tillegg er humoren nok en gang det mest fremtredende ved filmen. Det tradisjonelle zombie-plotet blir snudd på hodet når filmens hovedperson forsøker å stenge zombiene inne i sitt eget hus, for å skjule det noe pinlige faktum at hans mor har blitt en levende død. Til slutt blir han selvfølgelig tvunget til å forklare fenomenet ("They’re not dead exactly, they’re just...sort of...rotten..."), zombiene unnslipper og helvete er, ikke overraskende, løs. I tillegg til litt saftig zombie-sex som resulterer i en ikke så søt, liten zombie-baby gir Jackson her oss tidenes blodbad med en livsfarlig gressklipper som hovedaktør. Morskjærlighet har vel heller neppe blitt beskrevet med større intensitet. Og se opp for begravelsesagentens assistent!

Jackson beskriver selv filmen som 'Buster Keaton with blood ’. Filmen vant 16 internasjonale priser og åpnet nye dører for Jackson, som etterpå ble spurt om å skrive manuset til den sjette Nightmare On Elm Street-filmen. Nå ble ikke dette noe av, siden New Line allerede hadde et manus når Jackson leverte sitt, noe som naturlig nok var en stor skuffelse for ham.

Men nå satt fansen spent og ventet på hans neste trekk. Hvor skulle veien gå for en splatter-filmskaper som allerede hadde laget verdens mest blodige film? Dette var kanskje grunnen til at Peter Jackson i 1994 bråsnudde og laget en film som Heavenly Creatures. Borte er all blod og gørr, i stedet sitter vi igjen med et drama fra virkeligheten, en historie basert på en mye omtalt og beskrevet rettssak som fant sted i New Zealand på 50-tallet. Bortsett fra noen få fans som følte seg snytt for blod, har det intense portrettet av de to unge venninnene som tar livet av den enes mor blitt Jacksons mest allment kjente og respekterte film. Den resulterte dessuten i en Oscar-nominasjon for beste manus, takket være de omfattende undersøkelsene han sammen med Fran Walsh foretok for å være mest mulig tro mot de virkelige hendelsene. Resultatet har blitt en realistisk skildring av et vennskap med fatale følger. Hele filmen vinkles fra venninnenes synspunkt, og gjennom en elegant balanse mellom fantasi og fakta får vi et innblikk i ungjentenes verden som skiller seg markant fra alle tidligere skildringer av en av de mest rystende mordsaker i historien.

Heavenly Creatures ga Peter Jackson muligheten til å vise at han mestret langt mer enn bare splatter-genren. Sannsynligvis var denne filmen også den største grunnen til at han fikk sjansen til å regissere Lord of the Rings. Han visste nok å utnytte situasjonen. Dette beviser han dessuten når han i sin birolle i denne filmen får et kyss av Kate Winslet.

Etter suksessen med Heavenly Creatures trengte Jackson nye utfordringer, og bestemte seg for å ta et humoristisk blikk på filmbransjen. I 1995 viste New Zealandsk TV dokumentaren Forgotten Silver, om den ukjente film-pioneren Colin Mckenzie. Dette portrettet beskriver en mann som hele tiden var et lite skritt foran utviklingen; han eksperimenterte både med farge- og lydfilm lenge før dette var oppfunnet. Dessverre var Colin Mckenzie en mann notorisk forfulgt av ulykke, så han klarte aldri å slå gjennom med eksperimentene sine. New Zealands befolkning begynte å spørre seg selv hvorfor de aldri hadde hørt om denne stakkars mannen, og forklaringen viste seg å være at Colin McKenzie var fiktiv, han var en utspekulert ide fra Peter Jackson og Costa Botes. Forgotten Silver ble en aldri så liten triumf av en mockumentary. Velkjente mennesker som Sam Neill, Harvey Weinstein og Jackson selv var med på å presentere innholdet i filmen som troverdig, med det resultat at Jackson og Botes lyktes i å føre halve New Zealands befolkning bak lyset. Filmen har blitt kalt “The greatest film hoax since the invention of motion pictures", og er ikke uten grunn en av Jacksons stolteste prestasjoner.

Skjebnen ville likevel ha det til at Peter Jackson nå skulle vende tilbake til skrekkfilmen. Etter å ha vært vitne til Heavenly Creatures’ suksess tok regissør og produsent Robert Zemeckis kontakt med Peter Jackson og Fran Walsh, i håp om å få dem til å skrive manus til et Tales from the Crypt-avsnitt. Men i Jackson og Walshs endelige materiale så han potensialet til en hel spillefilm, som i 1996 ble til Jacksons første Hollywood-produksjon, The Frighteners, med superstjerne Michael J. Fox i hovedrollen. Etter å ha regissert filmer i New Zealand hele sin karriere opplevde nå Jackson møtet med sensur og kommersialisme, og resultatet ble deretter. The Frighteners er uten tvil hans til da mest glattpolerte produksjon. Humoren stiller i andre rekke, og til tross for enkelte geniale innslag som FBI-agent Milton Dammers, kan dette godt regnes som Jacksons svakeste film. Både vold og skrekk-effekter er tonet ned i den grad at Jacksons særpreg som skrekkfilm-skaper nesten har forsvunnet. Dette kan nok spores til MPAAs sensurpolitikk, selv om de komisk nok syntes lemlesting var greit så lenge det kun omfattet filmens spøkelser. Disse blekner riktignok såpass i forhold til Jacksons klassiske zombier at jeg nesten kan forstå dem. Ellers er det verdt å legge merke til motorsyklisten utenfor aviskontoret. Ja, jeg kan avsløre det. Det er Peter Jackson.

I tillegg til en trang til å dukke opp i biroller i sine egne filmer (han fastholder å ikke ha et Lynch-kompleks) har Peter Jackson selv produsert flere av dem. Han har også vært involvert i produksjon og manus i prosjekter som Valley of the Stereos, Jack Brown Genius og Contact.

I skrivende stund har Lord of the Rings enda ikke hatt premiere på norske kinoer. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente i spenning, og være glad for at filmatiseringen endte opp hos en regissør med stor integritet. Med Lord of the Rings har han sikret seg en sentral plass i filmhistorien, men hva vil han bruke suksessen til? Han har ved flere anledninger uttrykt et sterkt ønske om å lage Bad Taste 2, og har understreket at han i så tilfelle føler seg nødt til å overgå blodbadet i Braindead. Det gjenstår foreløpig å se om han har motet til å returnere til splatterfilmens smale vei, men jeg kan i så fall ikke dy meg for å glede meg til uttrykket i ansiktene til intetanende LOTR-fans som går for å se hans neste mesterverk.

Filmografi:
Bad Taste (1987)
Meet the Feebles (1989)
Braindead (akaDead/Alive) (1992)
Heavenly Creatures (1994)
Forgotten Silver (1995)
The Frighteners (1996)
The Lord of the Rings (2001)