Filmklubben tar sine første skritt
(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 1990)
Egentlig startet det i Latinerkvarteret. Det hadde seg slik at jeg tilbragte våren 1958 i et fransk studentmiljø i Paris. Med stor undring og nyfikenhet prøvde jeg å ta til meg noe av verdensbyens enorme kulturtilbud - en håpløs oppgave. På boulevardene trakk de store premiere-kinoene lange køer med Hollywoodske 50-tallsproduksjoner i grelle farger. Annerledes var det i de små røkfylte lokalene i Latinerkvarteret: Franske filmer med mye lys og mye skygge, preget av lange filosofiske diskusjoner mellom helten og heltinnen. Jeg ble klar over at film kunne være så mye.
Høsten 1960 ble jeg valgt inn i styret for Studentersamfundet i Trondhjem. Min oppgave var å stå for de såkalte eksenteraftnene. Dette var åpne møter hvor det ble tatt opp spesielle, ofte kulturtunge temaer som sjelden samlet de store tilhørerskarer. Styret, med Ketil Amundsen som formann, ble fort enige om at fremvisning av kvalitetsfilm passet inn i opplegget.
Tanken om å starte en filmklubb i Trondheim var dermed født, min oppgave var å føre tanken ut i virkelighet.
Men hvordan starter man en filmklubb?
På mange måter syntes oppgaven enkel. Studentersamfundet disponerte Storsalen, utstyrt med filmfremvisere og kjørerom, og det fantes innsatsvillige gjenger som kunne betjene utstyret og ta hånd om alle de andre praktiske sidene. Slik sett var det enkelt å organisere filmklubbens tekniske fødsel. Vanskelighetene lå på et helt annet plan, det lå byråkratiske hindringer foran.
Å vise film på denne måten, utenom de vanlige samfunnsinstitusjonene, ble sett på som merkverdig, nesten litt mistenkelig. Det fantes jo offentlig kinodrift, underlagt kommunene, som viste de filmene folk flest ville ha. Så hva skulle en så med en filmklubb som ønsket å vise andre filmer? Det kunne jo hende at det ble vist filmer som folk ikke burde se - selv om de var aldri så “kunstneriske”! Noen direkte import eller leie av film, eller annen kontakt med byråene, kom i hvert fall ikke på tale!
Nå fantes det dengang en institusjon som fortsatt eksisterer: Norsk Filminsitutt. Her kunne vi få tilgang til den type film vi ønsket, og forsåvidt var det en brukbar løsning. Men Norsk Filminstitutt var skeptisk til vår plan om å benytte Storsalen i Studentersamfundet som visningssted. Helst ønsket Filminstituttet at vi benyttet en av byens kinoer. Det kunne vi gjerne, men hvem skulle i så fall betale leie og utgifter til betjening? Det ble ikke sett på som en offentlig oppgave å støtte en nystartet filmklubb.
Vedtekter ble utarbeidet, dvs. stort sett ble vedtektene slik Norsk Filminstitutt ville ha dem. Vi hadde jo i virkeligheten ikke noe særlig valg.
Filmklubbens konstituerende møte fant sted i Studentersamfundets Storsal mandag 17. oktober 1960, med meget bra fremmøte. Interessen var tydelig til stede. Vedtektene ble raskt godkjent og nytt styre, med Hans-Petter Sundh som formann, ble valgt uten problemer. Selv skulle jeg snart forlate Trondheim.
Hovedposten på programmet var Ingmar Bergmans GYCKLARNAS AFTON med innledning av Helga Dannevig, en av hovedstadens filmskribenter.
Helst burde vi ha invitert mesteren selv. Jeg hadde opplevd ham noen år før i Studentersamfundet i Oslo, beskjeden, noe anonym, virket han på talerstolen – inntil en fremmelig debattant med sans for å markere seg stilte spørsmål om film virkelig hadde noe med kunst å gjøre?
Han fikk sitt svar. Likevel bør vi stille samme spørsmål en gang til, selv om svaret gir seg selv: Ja, film kan ha noe med kunst å gjøre - men film kan som nevnt være så mangt.
Det er nettopp dette som er filmklubbens viktigste oppgave: Vise at film kan ha noe med kunst å gjøre - film som kunstart - som det står i vedtektene fra 1960. At Trondheim Filmklubb fortsatt er levende og i full aktivitet 30 år senere, er en tydelig bekreftelse på at mange fortsatt ser del slik.