Filmklubben feirer seg selv

(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 1990)

Så seiler vi inn i Filmklubbens 30-årsjubileum. 30 år med god film har vi valgt som slagord for dette semesteret. Og hvordan tar så disse 30 år av vår nære historie seg ut fra et lett ironisk ståsted ved inngangen til 90-åra?

For mange er nok Filmklubben noe som alltid har vært i ens bevissthet. Kanskje har man en slags forestilling om at Filmklubben er noe stabilt og urokkelig, noe som alltid har vært slik det er i dag.

“Vi vil ha Filmklubben i Sentrum kino!” sier vi, og føler at det er der vi hører til. Men Filmklubben har oppholdt seg lengre i Verdensteatret. I denne sammenheng er det imidlertid ikke antall år man lanserer som argument, man bare føler på seg at 80-tallets Filmklubb hører sammen med en stor og litt falmet 50-tallssal, det gir oss liksom det kulturelle ferniss vi liker å omgi oss med. Akkurat som 70-tallets filmklubb passer i en knøttliten intimkino i Sandgata hvor bisarre Vietnam-filmer blir vist for styret og en engere krets tilhengere.

Slik har filmklubben og dens fremtoning skiftet i takt med samfunnet ellers, og noe annet ville ikke bare være utenkelig, men umulig.

“Trondheim Filmklubb ble stiftet av en håndfull cineaster i 1960.”

Dette er en setning som har gått igjen i filmklubbens publikasjoner på 80-tallet. Men hvem var det egentlig som stod bak, og hvordan skjedde det hele? Dette spørsmålet stilte vi oss en lys morgentime da vi på riktig Trondhjems-studentervis hadde vært oppe en hel natt, vært og forpleid oss på Palmen og så videre. Vi kastet oss over regnskapsbøkene fra det tidlige 60-tall, og fikk der tak i en del spredte navn. Regnskapsbøkene var det som var lettest å finne i et arkiv hvor det senere skulle vise seg at historisk stoff like gjerne kunne finnes i boksen merket “Øst-Europa” som i den merket “Avisutklipp”.

Ved hjelp av telefonkatalogen fikk vi så sporet opp noen av cineastene. Mange av dem er nå arkitekter bosatt i Oslo 3. Etter hvert som vi også fikk fatt i noen som husket noe fikk vi tilsendt en del materiale, og slik begynte Filmklubbens historie gradvis å tre frem fra mørket.

Det viste seg at Filmklubben var et ektefødt barn av Studentersamfundet. De såkalte eksenteraftener, hvor store og viktige kulturspørsmål ble diskutert, dannet utgangspunktet. Slike aftener passet ypperlig for filmvisning, og daværende kultursjef i Samfundets styre, Øystein Bergersen, la det praktiske til rette for oppstartinga av Trondheim Filmklubb, som fant sted 17/10-1960.

På bildene i Studentersamfundets jubileumsbøker titter de alvorlig på oss, disse (vesle)voksne menn i dress og slips. I kontrast til 50-tallets opptatthet av det folkelige ville disse unge menn formidle kultur med stor K. Litt elitistisk kanskje, med vekt på Bergman, den nye franske bølgen og japansk film. Skjønt enkelte ganger ville man gjeme hatt en film fra et petting party - noe skummelt og fremfor alt dypt utilfredsstillende som kom fra USA.

I starten ser det ut som om Trondheim Filmklubb førte en nokså anonym tilværelse. Fire visninger per semester ble avholdt i Storsalen. Utover mot slutten av 60-tallet blir det imidlertid mer fart i sakene. Filmklubben flytter til byen, får større og finere program og høyere medlemstall. Toppen representerer høsten 1968, med et medlemstall på over 1300 og et gjennomsnittsbesøk på over 350. Besøksrekorden til PEEPING TOM med 745 tilskuere ble ikke slått før 20 år etter, da DOWN BY LAW kom opp i 774 besøkende.

Perioden var preget av aktivitet på alle fronter, og for å styrke samarbeidet mellom filmklubbene ble Norske Filmklubbers Forbund (NFK) startet.

Den politiske aktivitet vi vanligvis forbinder med 1968 ser ut til å ha kommet sent til Trondheim. Sporadisk finner man politisk film på programmet, men det er kanskje først våren 1971 at man kan si at programmet er helt gjennom-politisert og SMELTEOVNENES TIME (Fernando E. Solanas) ble vist i sin helhet.

Brevvekslinga med NFK forteller også sitt. En lang og heftig kommunikasjon mellom daværende kinosjef Willy Svarverud, Trondheim Filmklubb og NFK debatterer det viktige spørsmålet om man skal kunne dele ut politiske løpesedler i Verdensteatret, eventuelt starte et politisk opptog umiddelbart etter forestillinga. Nei, mente de kommunale myndigheter, mens TFK og NFK syntes at politikk og film hang nøye sammen.

Dermed stilner brevvekslinga, og den eksplisitt politiske aktiviteten dabber av når vi begynner å nærme oss 80-tallet og de sorte horders epoke.

Å se Sentrum kino tømmes for tilskuere sent på 80-tallet er en selsom opplevelse. Man tar seg selv i å lure på hvor de ellers holder til, disse bleke og tufsete personene som aldri ser ut til å ha sett solens lys.

Trofaste kinogjengere er de i alle fall, i en tid da alt skal være hipt og kjapt og salgbart, og en noen ganger har følelsen av at markedsføringa er viktigere enn hele aktiviteten. Medlemstallene har føket i været, men til hvilken pris? Sammenlignet med 70-tallet er programmet helt klart blitt mer kommersielt. Egenimporten kommer i stor grad fra vanlige byråer, selv om filmene kanskje ikke har så stort kommersielt potensiale. 70-tallets kontakt med allehånde ambassader og vaktmestre i Göteborg for å skaffe film totalt utenfor kommersialismens irrganger er det slutt på. Uheldigvis vil kanskje noen si.

Slik endres og formes aktiviteten i en filmklubb, men lett å drive den får man aldri inntrykk av at det er. Ord som besøkssvikt, dårlig økonomi og liten kontinuitet går stadig igjen.

“Jeg er for tiden eneste styremedlem i Trondheim og plages av det,” skriver Hans Skotte i et brev til NFK i 1970.

En kasserers mareritt må man kunne kalle høsten 1980, hvor medlemstallet ble halvert fra vårsemestret. Dårlig markedsføring er ofte anført som grunn for de utrolig mange visning er som figurerer med 0 i besøkstall.

Men til tross for disse sorte hull og tamme perioder drives filmklubben videre. Og til alle dem som har vært med å gjøre dette mulig: Det ser unektelig litt dumt ut å skrive HURRA, men skitt la gå! Vi våger å påstå at det er et solid stykke kultur- og organisasjonshistorie vi har bak oss!

På de følgende sidene har vi fått tidligere styremedlemmer til å skrive litt om perioden de var aktive, og disse små glimt håper vi kan være med på å gi et litt mer utfyllende bilde av historien vår. Det gjenstår å se hvordan 90-tallet vil bli beskrevet til 60-årsjubileet i 2020.

(EDIT fra 2026: 60-årsjubileet ble kraftig redusert grunnet koronapandemien.)