ALAIN TANNER - De hjemløses regissør

(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 1988)

Tanners spillefilmer handler i stor grad om ønskene og drømmene om å krysse grenser, bryte ut og flykte et steds hen. Men det utopiske er en drøm. Når den møter virkeligheten synes det som om det er den triste virkeligheten som seirer.

I 17 år har Tanner arbeidet med dette temaet i ulike variasjoner. Hans tro på drømmenes kraft har også variert i løpet av disse årene.

"Jeg vet ikke noe mer enn før" Bruno Ganz i I DEN HVITE BYEN

Betty Berr i NO MAN'S LAND

I klokkenes land
Alain Tanner ble født i 1929 i Geneve. Han studerte økonomi og jobbet som journalist og sjømann i perioder. Men interessen for film ble tidlig vekket, og i 1951 startet han en universitetsfilmklubb sammen med den kommende filmskaperen Claude Goretta. På midten av 50-tallet flyttet Tanner til England for en stund og jobbet bl.a. i BBCs dokumentaravdeling i London. I denne byen stiftet han også bekjentskap med filmregissøren Lindsay Anderson og Free-Cinema-bevegelsen, noe som fikk merkbar betydning for hans videre filminteresse. Free-Cinema-bevegelsen la stor vekt på det lyriske og "humanistiske" aspektet ved film. Dens retningslinjer appellerte til både Tanner og Goretta, som under sitt Englandsopphold sammen lagde kortfilmen NICE TIME (1957), en lyrisk skildring av nattelivet rundt Piccadilly Circus.

I 1958 satte Tanner kursen mot Sveits igjen. Han ble imidlertid boende i Paris et par år før han slo seg ned i Sveits. I 1960 gikk han igjen igang med å lage produksjoner for sveitsisk fjernsyn. I alt lagde han 40 programmer mellom 1964-69, bl.a LÆRLINGENE (1964), en 80 - minutters cinema-verité dokumentarfilm som vakte stor oppsikt.

I 1968 etablerte han et produksjonsselskap, "Groupe Cinq", sammen med Goretta og andre. Gruppen ble fra starten av nærmest betraktet som et synonym for den framvoksende "nye sveitsiske filmen".

Tanner hadde til denne tid stort sett befattet seg med dokumentarfilm, men hans ønske om å lage fiksjonsfilm vokste stadig. Kanskje delte han også Free-Cinema-bevegelsens skepsis til dokumentarfilmens muligheter. Tanner tok i sine filmer utgangspunkt i sveitsisk hverdagsliv, og både etableringen av en ny nasjonal filmkultur og særlig filmene fra "Groupe Cinq" pekte mot en sterk kritikk av det sveitsiske samfunn. Tanner har uttalt at Sveits er et stille og rolig land, kanskje altfor stille og rolig. Bildet av Sveits er klokkemakernes land; et samfunn basert på presisjon og regulering. Tanner tar utgangspunkt i denne roen, den nesten klaustrofobiske og inneklemte roen. I noen av sine filmer har han klart å trenge inn bak landets rolige fasade. Bildet av Sveits slik det blir framstilt i Tanners filmer er bildet av et samfunn som kanskje mer enn andre land har klart å skjule og undertrykke de sosiale motsetningene som finnes. Det er nærliggende å se hans "drømmere og utbrytere" i denne konteksten. De er personer som tviler på roen i dette landet, og som ønsker seg "vekk”. Som oftest mislykkes de eller blir stemplet som "gale". Tanners personer er outsidere, men outsidere som befinner seg på samfunnets "innside" og utfordrer fra dette ståstedet. De drømmer om flukt, men utfordringens straff hindrer dem ofte i opprør eller fullbyrdelsen av dette.

Myriam Méziéres og Hugues Quester, hovedpersonene i NO MAN’S LAND

Utbryteren
Flere filmkritikere- og analytikere har påpekt at utbrytertemaet er svært sentralt både hos Tanner og Goretta. Noen vil også påstå at dette tema er det mest framtredende i hele den nyere sveitsiske filmproduksjon. Prototypen eller urutbryteren kan spores tilbake til Tanners første spillefilm CHARLES DØD ELLER LEVENDE (1969). Charles er en mann som tar oppgjør med alle de roller han føler seg fanget i, enten det er rollen som familiefar eller bedriftseier. Han forlater alt som tynger ham, knuser bilen og brillene sine og reiser avgårde for å slå seg ned hos et ungt bohempar utenfor Geneve. Her forsøker han å finne tilbake til sitt gamle jeg, fra tiden før han ble "normalisert". Virkeligheten bryter imidlertid brutalt inn i denne "drømmen". Charles blir oppsporet av sin kone og sønn, og det hele ender med at de får anbrakt han på en psykiatrisk klinikk. I denne filmen kan man spore de fleste temaer og formmessige grep som Tanner kom til å jobbe med i sine neste produksjoner.

I hans neste film SALAMANDEREN (1974) kan man finne en videreutviklet distanserende strategi som Tanner og hans samarbeidspartner John Berger hadde arbeidet mye med. Filmen ble en forsmak på den formelle kompleksiteten som ble utviklet videre i de to neste filmene. Både TILBAKEKOMSTEN FRA AFRIKA (1973) og VERDENS SENTRUM (1973-74) er preget av åpenhet og tvetydighet. Med sine filmer søker Tanner en mer aktiv tilskuer, en som stiller spørsmål, som ikke kan suges inn i fortellingens sentrum, men forblir på en viss avstand.

Filmen JONAS SOM BLIR 25 ÅR I ÅR 2000 (1976) er av Tanner beskrevet som en syntese av hans tidligere produksjoner, en film som fører de temaer han har vært opptatt av sammen i et vev av handlingstråder omkring hovedpersonen. I JONAS... tar han for seg "kollektivet"; de fire parene og deres opplevelser i et samfunn hvor håpet fra mai-68 er blitt vekket til live igjen. Gutten Jonas, som er det eneste barnet i dette kollektivet, blir deres felles "arv", det håp for framtiden som de selv knapt våger tenke på. MESSIDOR (1979) er i motsetning til JONAS... omtrent blottet for humor: En film om flukt og blindt opprør uten håp. Filmens tittel refererer til den franske revolusjonskalenders sommer, men det dystre bildet som blir tegnet av Sveits gir en ikke grunn til å tro på en positiv framtid. I denne road-movie'en finnes atter en gang utbrytertemaet, men den utopiske drømmen synes å være byttet ut med et desperat ønske om flukt.

LYSÅR HERFRA (vises i vår) har Tanner for første gang i sin spillefilm-produksjon forlatt Sveits. Filmen utspilles i Irland. Filmskaperen har forflyttet seg fra klokkemakernes land til legendenes Irland og mytenes landskap. Mange kritikere oppfattet denne filmen som et tegn på at Tanner dreiet bort fra politikken, som en slags resignert flukt. Selv mente han at han med denne filmen søkte å vise sider ved virkeligheten som hans tidligere mer politiske og sosiale visjoner hadde ignorert. LYSÅR HERFRA går mer inn på individene i en psykologisk forstand; deres prosesser og kamp for å nå mål og idealer de har satt seg. Filmen er en fabel som er lagt til år 2000 hvor det transcendentale er et viktig aspekt, og den kan nok fortelle oss vel så mye om livet som hans mer samfunnsrelaterte filmer. Ikke minst representerer denne filmen et håp hos Tanner, en tro på det "umulige." Hans seneste filmer, NO MAN'S LAND (vist i filmklubben høst-86) og DEN HVITE BYEN (vises i vår) er mer pessimistiske. Fremmedgjøring er et element som går igjen. Virkeligheten og dagliglivet føles kvelende, og alle vil bort fra den enten konkret og/eller psykisk.

Personene flykter inn i lidenskapen eller over landegrensene, men flukten lykkes ikke.

Fra LYSÅR HERFRA

Fra JONAS SOM BLIR 25 I ÅR 2000

Å fylle fiksjonen
Tanners håp ligger mye i troen på tilskuerens evne og vilje til å ha en aktiv rolle overfor filmene. Dels søker han tvetydighet og åpenhet, han gir oss muligheten til å fylle fiksjonen, til å stille spørsmål som vi selv må besvare. Dette er ikke minst tydelig i filmenes avslutninger, som alltid er åpne. I tillegg til denne innholdsmessige åpenhet, finnes det i hans filmer formmessige strategier som hindrer oss i en enkel konsumering. Vi rykkes ut av vårt sug mot fortellingen. Tanner har gjerne benyttet ulike "sitater" for å oppnå dette, noe som av og til kan sammenlignes med den Brecht'ske Verfremdungseffekt. Disse kan være alt fra litterære sitater til sitater i dialogen, bruken av innklipte naturbilder som i NO MAN'S LAND eller 8mm scenene i DEN HVITE BYEN. Han har også brukt kommentatorstemmer, helst kvinnestemmer, for å bryte av fortellingen og innlevelsen. Foruten poesi og humor har Tanners filmer ofte en fabelkarakter som har sitt utspring i hans vegring mot å følge de "klassiske" Hollywoodskapte formregler. De preges av en rolig rytme som ofte brytes av overraskende klipp. Således inneholder de brudd på illusjonen om virkelighet. De har en synlig stil og et synlig fortellerplan, sikkert en grunn til at noen av hans filmer er blitt sammenlignet med Jean-Luc Godards produksjoner på 60-tallet.

Tanners tiltro til seeren kan kanskje belyses med et sitat fra hans første spillefilm: "Det er bare gjennom dem som er uten håp at håpet kan fødes" (Walter Benjamin). Håpet er tilskueren. Tanner påstår ikke at han kjenner veien fremover, men hans filmer stiller spørsmål som er viktige for vår tid.

Kilde: Filmtidsskriftet Z nr. 2/86