70-åra, eller hvordan vi stadig snublet i de store linjer i 1973-76
(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 1990)
Vårt hovedproblem var at vi levde i en overgangsperiode. Bak oss hadde vi to distinkte perioder: Først en høykulturell med vekt på Bergman, den franske bølge osv. og deretter en høypolitisk med latinamerikanske revolusjonsfilmer (med spansk tale og tyske undertekster) og løsslupne sovjetiske komedier om traktorer som alle elsket Stalin, kollektivt naturligvis. Felles for begge perioder var et ønske om å lære folket noe, enten det nå var høvelige kulturformer eller korrekte politiske synspunkter.
Jeg tror det er riktig å si at vi manglet slike ambisjoner, i hvert fall av alvorlig natur. Vårt problem var snarere at det ble mer og mer klart at folket ikke forstod sitt eget beste og faktisk lot være å møte opp for å se sosialrealistiske streikefilmer av det tungsindige slaget. De som husker gamle Verdensteatret hvor klubben da hadde sine visninger vil vite at når det var tomt så var det meget tomt. Semestret før vi begynte hadde medlemstallet nådd et all-time-low (for å velge en bevisst overgang til børsspråket), og noe måtte åpenbart gjøres. Og det vi gjorde var å tilpasse oss markedet, selv om naturligvis ingen våget å bruke slike stygge ord på 70-tallet. Derfor snakket vi istedet om “ålreite filmer som folk ville komme for å se”.
Etter hvert klarte vi å finne frem noen slike filmer, og oppslutningen om klubben tok seg smått om senn opp igjen. Hovedæren for at den oppgangen ble varig tilfaller først og fremst Sten Holt, som gjorde en kjempeinnsats som formann i årene 1974-76 og forøvrig utmerket seg som humorist med sans for filmer det ikke var lett å plassere i veldefinerte båser.
Problemfri var driften likevel ikke. Til dels skyldtes det at våre filmkunnskaper var såpass mangelfulle at noen blundere ikke var til å unngå, og til dels skyldtes det at det kommunale kinomonopolet ble håndhevet strengt i den da meget sosialdemokratiske byen Trondheim. Hovedregelen var at vi ikke kunne vise filmer som en gang i fremtiden kunne tenkes å være av interesse for oppsetting på den kommunale kinoen. Dette førte blant annet til at Tancred Ibsens FANT (som attpåtil var tilgjengelig for filmklubbene gjennom Norsk Filminstitutt) måtte tas av plakaten trass i at den var annonsert i programmet. I rettferdighetens navn må det likevel sies at det også fra Filmklubbens side kunne ha vært gjort adskillig mer for å bedre samarbeidet med kinoledelsen. Å la seg styre av enkle ryggmargsreflekser er sjelden noen vellykket strategi.
Men her som ellers var vi amatører, og det tror jeg er den viktigste forskjellen mellom oss og de som senere overtok ledelsen i Filmklubben. Som hovedtendens er det antakelig riktig å snakke om en gradvis profesjonalisering ved at folk fra filmstudiet ved universitetet og liknende miljøer har blitt dominerende. Det har åpenbart vært en fordel for klubben, men i denne sammenheng er det likevel en annen historie.
For å illustrere de lett anarkistiske rammene rundt vårt eget glade amatørskap, kan det avslutningsvis være på sin plass å berette om en av våre mest mislykkede, men likevel minneverdige forestillinger. For å ivareta klubbens filmhistoriske oppgave og samtidig påføre medlemmene en snedig samfunnskritisk analyse, hadde vi nemlig fått den gode ideen å lage et kombinert program med den klassiske skrekkfilmen DR CALIGARIS KABINETT og Leni Riefenstahls propagandamesterverk VILJENS TRIUMF, hvor Hitler i sitt fly dukker ned fra skyene som en tysk øm for å lede partidagene i Nürnberg. Tanken bak var at det fantes en eller annen sammenheng mellom tysk mellomkrigsekspresjonisme og Hitlers maktovertakelse.
Problemene begynte fredagen før forestillingen. Caligari-filmen fikk vi fra NFI, og akkurat den fikk vi uten innsigelser fra kinoledelsen. VILJENS TRIUMF måtte vi derimot skaffe fra den legendariske vaktmester Johanson i Göteborg, som hadde loftet fullt av filmer uten at noen fant grunn til å spørre om opphavsretter e.l. For å unngå unødig oppmerksomhet fra tollvesenet sendte Johanson sine filmer poste restante til Storlien, hvor vi som regel fikk en eller annen bussjåfør til å hente dem.
Denne fredagen var det imidlertid ingen film å hente, noe som medførte adskillig kaldsvetting før vi lørdag morgen fikk stasjonsmesteren på Storlien til å gjøre et nytt og da vellykket forsøk på å hente pakken og sende den med toget inn til Trondheim. Riktignok var konduktøren meget nølende med å levere fra seg filmen, som han trodde var svensk porno, men en halvtime før forestillingen hadde vi filmen i hende og gav oss trøstig i vei opp til Verdensteatret. Der ventet problem nummer to.
I motsetning til Caligari-filmen var VILJENS TRIUMF i en 16 mm versjon, og nettopp denne uken måtte naturligvis kinoens egen 16 mm-fremviser være på verksted til overhaling. Følgelig stod vi nå med film, men uten fremviser. Likevel forbannet vi oss på vi skulle greie å vise denne filmen, og mens Caligari flagret over sine skrå hustak med eller uten forskremte unge kvinner i armene, men så desidert uten antydning til akkompagnerende musikk eller annen lyd, styrtet vi ned i Sandgata etter klubbens egen fremviser.
På grunn av svak lysstyrke måtte den rigges til på et bord midt i den ennå ikke helt tomme salen, men etter en lengre pause og iherdig fikling med skjøteledninger var vi omsider klare til å ta fatt på programmets annen del. Som et lite frimerke på Verdensteatrets enorme lerret kom filmen til syne, og de som satt nærmest kunne visstnok se antydningene til et fly over skyene. Det vil si: Det kunne de helt til maskinisten fikk somlet seg til å slå av lyset i salen. Samtidig som skinnet av lysekronene langsomt svant hen, stilnet også vår fremviser av, og vi satt alle i mørket med ett brennende spørsmål: Hvilken idiot var det som hadde snublet borti ledningen?
På med lyset for å avsløre synderen. Til alles henrykkelse ble det på nytt liv i fremviseren og Hitlers fly virret enda en gang rundt i skyene i frimerkeformat. Forklaringen? Det eneste tilgjengelige strømuttaket var viselig nok koblet til samme krets som lysekronene, fordi det kommunale juletreet som i desember måned hadde prydet salen skulle slukkes samtidig med det øvrige lyset. Stilt overfor denne kombinasjon av byråkratisk fornuft og borgerlig tradisjon innså vi omsider at vi ikke hadde annet å gjøre enn å gi opp.