80-åra - Filmklubben finner nye markeder

(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 1990)

Motivasjonen bak det å drive med filmklubb bør være gleden og kicket ved å få ukjente filmer fram i lyset. Filmer en er villig til å ofre sommerferien for. Alt fra den første telefonsamtalen med en eller annen rettighetshaver et eller annet sted i Europa - til snevet av gåsehud i det mørket senker seg premieredagen. Den eneste lønnen for strevet er at du nå kanskje har fått en eller to disipler ved din side til å spre ryktet om filmens, eventuelt regissørens, fortreffelighet ved passende anledninger.

Da jeg ble med i styret for Trondheim Filmklubb var det en del ting som lå vel til rette for å kunne jobbe med de filmene en var villig til å ofre det gode selskap på sandstrendene for. Styret var inne i en god periode med god kontinuitet, og økonomien var for første gang på mange år for oppadgående. Dessuten var den generelle filminteressen blant folk flest på stigende kurs. Gode konjunkturer med andre ord.

Men alt gikk ikke smertefritt av den grunn. Som for eksempel den gangen 16 mm framviseren ikke ville samarbeide i det vi var klare for visning - og det var bare å ta med seg film rullene under armen og begi seg til neste kino. Men det var et vakkert syn: Et følge på godt over 100 personer som en krystallklar, høstlig søndags formiddag bega seg gjennom byens folketomme gater fra Kinosenteret til Sentrum kino for å få med seg Gloria Swansons udødelige replikk i SUNSET BOULEVARD: “I am big, it’s the pictures that got small.”

Filmklubben forlot kalde og trekkfulle lokaler i en revisors bakrom i Sandgata, og revisorens store skumle hund fikk heretter nøye seg med å passe Filmklubbens etterlatte stensilmaskin. Vi kjøpte en brukt TV, og det hendte seg at vi hadde servietter som matchet det nye irrgrønne serviset på styremøtene. På kort tid hadde Filmklubben doblet antall visninger pr. semester - og enda bedre; bankkontoen tillot en stadig større satsing på egenimport.

Og er det noe som er enhver filmklubbs drøm, så er det å ta inn filmer fra utlandet for eksklusive enkeltvisninger. Filmer som de kommersielle byråene ikke har tatt sjansen på å importere; filmer som sjelden eller kanskje aldri tidligere har vært vist i Norge. Alt fra gamle Brødrene Marx-filmer via kultklassikere som ERASERHEAD og THE BIG SLEEP til Tarkovskijs NOSTALGHIA.

Det føltes riktig å ofre både det ene og det andre i den gode saks tjeneste. Mens medlemstallet på hele 70-tallet lå et sted mellom 500 og 900 medlemmer, har det på siste halvdel av 80-tallet stabilisert seg et sted mellom 1500-2000. Dette åpnet for nye muligheter og kassereren kunne endelig løsne litt på sin dystre mine.

Av rent praktiske grunner ble både hovedkinoen på lørdager og intimkinoen på søndager forflyttet høsten 85. Men det som i utgangspunktet var en midlertidig forflytning skulle vise seg å bli et lite veiskille for filmklubben. Det store besøkstallet det semestret gjorde det uforsvarlig å flytte hovedkinoen bort fra Sentrum kino og intimkinoen tilbake til Knaus.

Og litt trist var jo det. For det er nok flere enn meg som kan mimre tilbake til den gangen intimkinoen virkelig var intim. Da en lå på puter foran stolrekkene på Knaus og så opp på den gryntende, urbane huleboeren i THEMROC som spiste grillede politimenn til lunch og hadde en helt utrolig tiltrekningskraft på leiegårdens mange kvinner.

Mellom rullskiftene var det røykepause med salg av kaffe og kaker, og det hendte til og med at en og annen diskuterte både filmens form og innhold av og til. På vei inn igjen var det alltid en som måtte famle seg inn i mørket og klarte å snuble i ledningene til høyttaleren. Men sånt hørte liksom med.

Filmklubben var på vei til å bli småprofesjonell. Vi kjøpte telefonsvarer, malte kontoret i lysere farger og kunne se lyst på livet. Filmklubbarbeid ble en heltidsaktivitet, selv om det vel het seg at det var noe vi holdt på med i fritida. Høsten 86 markerte et nytt skille.

Vi ville ikke lenger bare vise god film, vi ville også gjøre filmene tilgjengelig for folk utenfor en liten krets av tradisjonelt sett trofaste filmklubbgjengere. Ikke noe vondt sagt om punkere og studenter på jakt etter et tidlig vorspiel, men vi mente at Filmklubbens potensiale og kontaktflate burde vært enda større. Menighetsarbeid har dessuten alltid vært litt kjedelig i lengden.

Programheftet var og er Filmklubbens ansikt utad, og etter en del om og men innad i styret kom vi til enighet om å satse på et nytt og større format for bedre å markere Filmklubbens profil.

Den sommeren gikk med til å snekre lysbord og tegne ut nytt layoutkonsept. Vi hadde Norsk Ukeblad anno 1959 som forbilde. Vi bestilte fetere typer fra trykkeriet, trykte omslaget i duplex og plasserte Robert Franks bilde av filmstjernens ankomst på forsida: Hun i forgrunnen ute av fokus; det forventningsfulle publikummet i bakgrunnen i fokus. Vi ville rette oppmerksomheten mot de små og smale filmene - utenom mainstream-filmen, som for eksempel New American Cinema-filmens upolerte sjarm - samtidig som vi ville trekke nye masser til Filmklubben.

Det semestret hadde vi STOP MAKING SENSE som åpningsfilm, og var selvsagt spent på responsen. Da vi delte ut det nye programheftet på Nordre var det mange som dro fram penger og ville betale. Et godt tegn.

Da jeg en halv time før filmen begynte rundet hjørnet til Sentrum kino ble jeg møtt av et behagelig  syn. En kø som snirklet seg ut døra og så langt øyet kunne nå. Slik virket det i alle fall. Strategien hadde lyktes.

Ekstra morsomt er det når en kan få tak i filmer som i og med Filmklubbens visning blir rene Norges-premierer. Den høsten hadde vi PERMANENT VACATION, som en av oss hadde dumpet tilfeldig borti i en kjeller i Wien. For oss som på den tiden mente Jim Jarmusch representerte noe bortimot livsnødvendig, var det et lite scoop å få vist eksamensfilmen hans som Skandinavia-premiere i Trondheim. Og som en liten gest til vårt kjære publikum ville vi gi muligheten for en aldri så liten aha-opplevelse i det publikum kom ut etter filmen i smuget bak Sentrum kino.

Som noe av det aller siste vi gjorde før programmet skulle leveres trykkeriet, var det to rødøyde og søvnløse skikkelser som bevegde seg bortover Olav Tryggvasonsgate en grytidlig augustmorgen. Den ene hadde en sprayboks i baklomma, og som Allie i PERMANENT VACATION skrev vi som en symbolsk handling, som å kaste en champagneflaske mot båtripa, de megetsigende ordene: “Allie Total Blam Blam” på veggen - som det første du ser når du kommer ut av kinosalen. Men akk, før filmen hadde fått premiere var veggen overmalt av en kommunalt betalt grafitti-maler.

I og med innføringen av nattkinoen på onsdager som en permanent ordning fra og med høsten 87 hadde Filmklubben funnet fram til en mal som fungerte. Publikumstilstrømningen har vært jevn og god, og Filmklubbens integritet rent programmeringsmessig har vært rimelig bra ivaretatt, selv om det nok innimellom kunne snike seg inn en beklemmende følelse av sell out. Der man tidligere på lederplass pleide å oppmuntre sine medlemmer: “Gå i filmklubben, det utvider din åndelige horisont!”, kunne vi nå skrive: “Filmklubben vil bevare filmen som noe mer enn populærkultur og lekeobjekt for trendnissene”, vel vitende om at en selv satt i glasshus og at balansegangen var smal.

Og i tider da alt tilsynelatende går av seg selv, er det lett å bli nostalgisk og ønske seg tilbake til stensilmaskinens uskyldsrene dager - da en kunne sitte i en liten sal og se tre timers uforståelig, utekstet gresk film og stille forundre seg over hvorfor alle skuespillerne gikk rundt i de samme mørke hattene og frakkene - og si: Det var filmklubb, det.