Stephen Frears - røff filmskaper med mye på hjertet

(Dette er en artikkel fra programkatalogen høst 1990)

80-åra har vært litt av en blomstringsperiode for britisk film. Titler som LOCAL HERO, EDUCATING RITA, MONA LISA eller RAGGEDY RAWNY lyser som glitrende perler i en ellers grå filmhverdag.

Det var GHANDI og CHARIOTS OF FIRE som startet den britiske film-boomen med å stikke av med hele 12 Oscarstatuetter i 1981 og 1982.

Nye finansieringsmuligheter, blant annet gjennom fjernsynskanalen Channel 4, førte til gode vilkår for en type upolert lavbudsjettfilm med mye på hjertet. Dette semesteret presenterer vi Stephen Frears, og vi viser også den nye britiske filmen PLAY ME SOMETHING. Av 80-tallets britiske regissører har f.eks. Bill Forsyth og Peter Greenaway blitt presentert tidligere.

På mange måter kan en si at Greenaway er en rase for seg selv. Hans filmer er mer refererende til andre kunstverk, mindre realistiske og med en sterk vektlegging på filmstil. Noen vil kanskje si snobbete.

De andre britiske 80-tallsfilmene, i den grad man kan dele film inn i båser som dette, har kvaliteter fordi de klarer å forene den sterke britiske realismetradisjonen med en “filmisk lidenskap”. Og i den “båsen” kan man plassere Stephen Frears.

Hanif Kureishi, manusforfatter på MY BEAUTIFUL LAUNDRETTE og SAMMY & ROSIE GET LAID, beskriver Frears som en ikke-konform person med sans for bruddets anarki. Og en slik personlighet passer bra til å arbeide med 80-tallets britiske film, røff lavbudsjettfilm produsert utenfor studioene, og som de medvirkende selv kan kontrollere.

Stephen Frears kom inn i filmverdenen allerede på 60-tallet, da han jobbet som regiassistent for Lindsay Anderson. Hans spillefilmdebut kom i 1971 med GUMSHOE, som også er blitt vist på norsk fjernsyn. Videre har han produsert en lang rekke fjernsynsfilmer før han i 1984 vendte tilbake til filmmediet med THE HIT, vist i Filmklubben våren 1989. Videre har han laget MY BEAUTIFUL LAUNDRETTE (1985), PRICK UP YOUR EARS (1987) og SAMMY & ROSIE GET LAID (1987). Hans foreløbig siste film er FARLIGE FORBINDELSER, hvor vi møter Glenn Close og John Malkovic som intrigemakere fra fransk 1700-tallsadel.

På den bakgrunn kan enkelte lett nedlatende hevde at Stephen Frears ikke er en ekte auteur. Med en auteur forstår man en regissør som har full kunstnerisk kontroll over produksjonen, som ofte skriver manus selv og har en bestemt og overordnet kunstnerisk ide som styrer hele hans produksjon. En auteur har også ofte bestemte tema som han foretrekker å ta opp i filmene sine. Han arbeider med FILM og ikke fjernsyn, og en auteur uttaler seg også ofte og kanskje litt bombastisk om hva film egentlig er. Eksempler på auteurer kan være Orson Welles og Jean-Luc Godard.

Ut fra en slik klisjeaktig oppskissering av auteurbegrepet kan man godt si at Frears ikke passer inn her. Han samarbeider for det første alltid med dyktige manusforfattere som David Hare, Alan Bennett eller Hanif Kureishi. Av disse er Kureishi den mest kjente. Han ble Oscar-nominert for sitt manus til MY BEAUTIFUL LAUNDRETTE. Han kommer i disse dager med sin første roman, og har tidligere utgitt manus til SAMMY & ROSIE i bokform.

Frears kreativitet er en annen enn min, sier Kureishi, og beskriver en episode fra opprørsscenene i filmen. I manus er opprøret nevnt med en setning, på opptaksstedet er fire kameraer i gang samtidig, kompliserte lyssettinger er arrangert, statister flokker seg sammen i gatene. Opprørsscenen er forvandlet fra et enkelt ord på et papir til et komplisert visuelt fyrverkeri. Frears har da også fått gode kritikker for pulserende og spennende visuelle løsninger.

Økonomien begrenser også en regissørs mulighet til å gjøre ting om igjen på en annen måte enn en forfatter. Har man 70 statister med i en scene bør man helst få det visuelle til å fungere innen rimelig tid.

I diskusjoner om auteurbegrepet hevdes ofte at en auteur skal ha en mening med det han gjør ut over det å tjene penger, at han vil formidle noe, og gjerne også at filmene hans har visse filmatiske fellestrekk. Og det er noe man tydelig kan se i Frears filmer.

Gjennom hele sin produksjon har han lagt for dagen en samfunnskritisk holdning som bare blir sterkere utover 80-tallet. Ofte handler filmene hans om outsidere, om grupper eller personer som ikke blir helt ut akseptert i det samfunn de befinner seg, og som - ofte ved hjelp av kjærlighet - skaper seg sine egne liv og egne verdier. Dette ser vi kanskje tydeligst i MY BEAUTIFUL LAUNDRETTE, som også har en ganske happy ending. I hans andre filmer går det ikke alltid fullt så bra for hovedpersonene, de blir knust av et samfunn de ikke kan forandre.

Kureishi tror også at dette kan forklare filmenes suksess. Mønsteret med personer på utsiden av samfunnet er noe vi kjenner igjen fra mange og forskjellige filmer, som f.eks. MIDNIGHT COWBOY eller BONNIE AND CLYDE.

Opptattheten av outsider-grupperinger er også noe som kjennetegner den nye britiske filmen som helhet. Den forteller oss noe vi ikke har så mye kjennskap til fra før, den utforsker et område av det britiske livet som ikke er blitt utforsket før. Det er de marginaliserte og delvis ekskluderte gruppene som er sentrum for 80-tallets kulturelle interesse i britisk film. Og det er nye takter for en filmindustri som er kjent for å produsere bilder fra en tapt storhetstid med EN REISE TIL INDIA og GHANDI som høyde punkter innen den genren.

80-tallets filmer er likevel mindre utadvendt politisk enn tidligere. Menneskene er mer resignerte, maktesløsheten er større og det politiske og sosiale forfallet er totalt. Maktspillet er flyttet over til menneskenes private relasjoner. Dette er noe en ser tydelig både i SAMMY & ROSIE og FARLIGE FORBINDELSER. Her er makten knyttet til den grad av kontroll du kan ha over andre mennesker og deres følelser.

Ut fra en slik beskrivelse skulle man kan skje tro at karakterene må bli usympatiske og endimensjonale. Men selv om karakterene har enkelte usympatiske trekk er de skildret med humor og varme, de har sine egne historier og lever sitt eget liv, om enn i et samfunn som egentlig ikke gir dem store sjanser til å realisere det sympatiske i seg.

Frears filmer og karakterer bivrer av liv, og de har noe på hjertet. Som britisk film har det i inngangen til 90-åra.