Joel Haver og den moderne uavhengige filmskaperen

Film har alltid tilhørt det store lerretet: en storartet kunstform som har fanget virkeligheten, men også bøyd den til å møte våre mest innfløkte fantasier. Det har vært bundet med tiden vi lever i og dens moter og trender, og både speilet og hatt innflytelse over samfunnet. Film er kort sagt assosiert med det kollektive – et samfunnsfenomen – som tar opp og opptar tidsånden. Men som et parallelt verktøy, evnet til å produsere både høy- og lavkunst, har det ikke kun reflektert de store massene, men også alle marginer innimellom. Dermed har ikke alle filmer funnet veien til de store salene i «verdensteatrene», men heller blitt holdt i live gjennom små, men dedikerte kretser.

Såkalte «undergrunnsfilmer» har eksistert nesten like lenge som filmmediet selv, men ble et utbredt fenomen på 1950-tallet da tilgjengeligheten av gode 16mm kameraer økte, og en rekke amatør- og hobbyfilmskapere begynte å leke seg med det som en gang var forbeholdt de store studioene. Undergrunnsfilmen ble så assosiert med friere kunstneriske tøyler, eksperimentering med form og funksjon og en motpart til den etablerte studiostilen – og da spesielt Hollywood. De var også ofte forbundet med minoriteter og samfunnsgrupperinger, som f.eks. Queer film, som ikke tiltrakk like store publikum. De har derfor alltid hatt stor innflytelse på utviklingen av filmmediet og ført til nye trender i filmverden. I nyere tid er det en rekke begrep som blir brukt om hverandre til å omtale slike verk: indiefilm, kunstfilm og avantgarde film, for å nevne noen. Disse er ikke direkte synonymer, men som fellestrekk betegner de som regel filmer med lave budsjett og utradisjonelle fortellerstiler og estetikk som unnviker de etablerte studiosystemene.

Antallet hobby- og entusiastfilmskapere vokste så i tråd med teknologien. Billigere og mer tilgjengelige filmkameraer ble stadig utviklet, sammen med nye format som VHS, DVD og det evigekspanderende digitale landskapet, som førte til både enklere og billigere filmproduksjoner, for ikke å nevne demokratiseringen av filmdistribusjonen. Akkumulasjonen av dette har ført til en total omdefinering av filmmediet og hva det innebærer. Vi har tross alt alle en høyteknologisk mediemaskin i lomma, med kapasiteten til å ta opp, redigere og vise film på en og samme tid. I motsetning til den klassiske filmæraen har praktisk talt enhver person i dag verktøyene til å lage en spillefilm til deres disposisjon. Dette har selv blitt utnyttet i store produksjoner, med filmer som Sean Bakers Tangerine (2015) eller Steven Soderbergs Unsane (2018), filmet utelukkende med mobilkameraer. Kanskje det beste eksempelet på moderniseringen av det audiovisuelle mediet og dets tilgjengelighet i dag er YouTube.

Alt fra reality serier til dokumentarer, undervisningsvideoer til parodier, og alt annet man kan tenkte seg kan finnes her. Det er dermed ikke lenger kun spesielt interesserte ildsjeler som legger seg ut på den filmatiske prøvelsen – skraper sammen et budsjett på noen titalls tusen kroner, bruker måneder og år av livet sitt på å få alt til å stemme og strever etter annerkjennelse for å kunne realisere det neste prosjektet – men heller enhver person som har tid og lyst. Et umiddelbart problem med en slik altomfattende database med lav til ingen kvalitetskontroll er derimot at alt av innhold får like stor verdi, og det blir fort at skjulte juveler drukner i havet av «content». Vår kommende visning Pretend That You Love Me (Joel Haver 2020) er en slik juvel.

I en tid der internettvideoer blir assosiert med vertikale småklipp eller overredigert sensasjonalisme – «byte sized dopamin» med mål om å distrahere – er det betryggende å vite at plattformen også huser filmskapere som Joel Haver. Det vil ikke si at Haver selv nødvendigvis er like negativ til denne trenden som jeg er. Med over 500 opplastninger på sin YouTube kanal, der hovedbolken er korte og som regel komiske sketsjer, er han like produktiv som han er kreativ, og på mange vis en etterfølger av kvantitet over kvalitet. Dessuten kan han bli sett på som selve symbolet på denne nye æraen av uavhengige «internettfilmskapere», med mantraet at ‘hvem som helst kan lage en film’ (se: https://www.youtube.com/watch?v=j_yIgKsB_Is). Rent teoretisk er jeg mer eller mindre enig med ham, men ikke hvem som helst kan lage Pretend That You Love Me.

I motsetning til mange uavhengige filmskapere som på død og liv forsøker å fjerne lavbudsjettsglansen gjør Haver det tydelig fra første bilde. Filmen blander inn YouTube-, hjemmevideoestetikken, som kornete, digitale bilder fra billige kameraer, sammen med flotte totale og ultratotale utsnitt i 4k, i tillegg til tidvis skurrete lydopptak og gjennomskuelige praktiske effekter. Men dette er ikke en svakhet, det blir heller en av filmens største styrker som lar dens svært personlige historie komme godt under huden på publikummet. Fraværet av store sett og dyre effekter har gitt mer plass til kreative løsninger og leking med form og stil.

Pretend That You Love Me er en bragd av moderne uavhengig filmskaping, og, til tross for dens tilgjengelighet, som alle andre store verk fortjener den å bli vist på det store lerretet – en forpliktelse vi i Trondheim Filmklubb gledelig tar på oss!