Fokus på: Flukt
(Dette er en artikkel fra programkatalogen vår 2016.)
2015 ble året da flyktninkrisen dominerte nyhetsmedia fullstendig. I Norge raste debatten om hvorvidt man skulle ta mot 8000 kvoteflyktninger eller ikke. Innvandring ble en enda viktigere politisk sak enn den allerede var og det ble vanlig kost å lese om at det skulle komme «en flom», «horder» eller en «bølge av flyktninger».
Denne typen retorikk fremstiller mennesker på flukt som en masse av mennesker. Vi har også sett tendensen til at man omtaler «dem» som en ensartet gruppe med en enhetlig kultur som står i motsetning til «oss». Enkeltskjebner, kontekst og det generelt menneskelige aspektet forsvinner når man omtaler mennesker på den måten. I 1978 ga Edward W. Said ut den innflytelsesrike boken Orientalism. Western conceptions of the Orient, et kritisk studie av Vestens oppfatning og fiktive beskrivelse av «Østen» og menneskene som bor der. 25 år senere skrev han en ny innledning til boken der han gjør rede for at «i demoniseringen av en ukjent fiende, der merkelappen «terrorist» er formålstjenlig for å holde folks opphisselse og sinne ved like, får mediebildene for mye oppmerksomhet og kan utnyttes i en tid med krise og usikkerhet (...)» (2004). Said argumenterer her for hvordan den postmoderne verden forsterker stereotypiene som former vår oppfatning av Orienten gjennom stadig mer standardiserte former for informasjon gjennom film, TV og andre medier.
Nyhetsmedia spiller en viktig rolle når det gjelder å forme vår oppfatning av og holdninger til den pågående flyktningtemaetikken. Ikke bare ved hvilke fakta som gjengis, men hvordan det gjøres, hvilke ord som brukes og hva man velger å trekke frem i det hele tatt. Hva med kunstens, og herunder filmens, rolle? Hvordan forholder filmen seg til denne typen tema? Stort sett ikke i det hele tatt, om vi ser på de mest populære og mest kritikerroste filmene i den vestlige verden. Det nærmeste vi kommer er som oftest krigsfilmer satt til konfliktfylte områder, men disse dreier seg ofte om vestlige soldaters liv og fremstiller gjerne lokalbefolkningen som en endimensjonal og annerledes gruppe. American Sniper (Eastwood, 2014) er et godt eksempel i denne forbindelse, med sin stereotypiske fremstilling av den usiviliserte og barbariske irakeren. Likevel har den spilt inn i underkant av 550 millioner dollar, og var en av de aller mest suksessfulle filmene i 2014.
Filmen har gjennom sin popularitet og tilgjengelighet en særskilt viktig posisjon. Alle ser film. Selvfølgelig kan det være flott med storslåtte filmer som er en fryd for øyet, og det er viktig med filmer som utforsker filmspesifikk visualitet. Mange ønsker seg også filmer som først og fremst underholder eller gir en flukt fra hverdagen. Samtidig bør filmen tørre å ta opp viktige tema, den bør forholde seg aktivt nysgjerrig, spørrende og kritisk til gjeldende samfunnsnormer og tematikk. For hva er vitsen med kunst om den ikke utfordrer og problematiserer gjeldende normer og holdninger?
Dette er bakgrunnen for at vi har valgt å sette fokus på gode filmer som omhandler mennesker på flukt og flyktningtemaetikk. Filmer som belyser kompleksiteten og nyansene fremfor det enkle og ensidige. Filmer som utfordrer og gjør at man stiller andre typer spørsmål. Filmer som viser enkeltmennesket i motsetning til massen. Filmer med et gjennomgående humanistisk budskap, som likevel verken belærer eller gir oss alle svarene. Filmer som setter et kritisk fokus på en tematikk som er alvorlig og viktig, men som altfor sjelden får plass til å fremvises og som altfor sjelden blir sett.
Vi vil løfte frem Hisham Zamans filmer Brev til Kongen (2014) og Før Snøen Faller (2013) fordi han er en av de viktigste og mest spennende filmskaperne innen norsk film for tiden. Professor Gunnar Iversen skriver i sin analyse av Før Snøen Faller i Montages: «Zamans film er (...) utypisk i sitt brennende ønske om at film skal være noe mer enn en serie megetsigende øyeblikk. De sarte stemningene, øyeblikkene som griper oss, er til for noe. De lærer oss, indirekte og ad omveier, om hvordan vi bebor vår felles verden, og om spenningene mellom tradisjon og modernitet i dagens virkelighet.» Og det er nettopp det som gjør at Zaman skiller seg ut i positiv forstand, filmene hans tør å mene noe - de har et befriende alvor og en seriøsitet over seg. Han skildrer flyktningtemaetikken både langs fluktruten (Før Snøen Faller) og hvordan livet fortoner seg etter at de kommer frem til Norge (Brev til Kongen). Således utfyller filmene både hverandre og tematikken på en god måte, og vi blir nødt til å forholde oss til filmene i et norsk samfunnsperspektiv. I dokumentaren Those Who Feel the Fire Burning (2014) støter vi også på en omdiskutert tematikk: Den starter i en liten båt fylt med flyktninger midt ute på Middelhavet og skildrer på ukonvensjonelt vis flyktningenes møte med Europa. I Gullburet (2013) beveger vi oss over Atlanterhavet til Guatemala, der tre ungdommer legger ut på flukt mot USA. Denne filmen gir oss et annet perspektiv enn de tre foregående filmene, og den minner oss om at den såkalte flyktningkrisen vi nå opplever verken var starten eller slutten på flyktningtemaetikken. Mennesker er på flukt i hele verden. Til sammen gir disse fire filmene på hver sin måte nye perspektiver på tematikken og de viser oss at filmen kan være med på å fremme andre og viktige stemmer i samfunnsdebatten.
“We made this adventure in the hope of deconstructing those conventions that imprison us so we can reinvent our own reality. My dream is that these boundaries that separate us dissolve, allowing us to board another train.”
Diego Quemada-Díez (om Gullburet)