Pål er styremedlem i Trondheim Filmklubb og initiativtaker til kveldens visning av Synecdoche, New York. Her beskriver han sin opplevelse av filmen.
Det tok over ti år fra første gang jeg så noe av Charlie Kaufman, med Eternal Sunshine of the Spotless Mind tilbake på ungdomsskolen, til jeg fikk satt meg ned med Synecdoche, New York.
Opp gjennom årene hadde jeg aldri opplevd å ikke elske noen av hans filmer, og jeg elsket måten han klarte å fange sinnstilstander i filmene, og virkelig sette tilskuerenes virkelighetsoppfatninger på prøve.
Da jeg endelig fikk satt meg ned med Synecdoche, New York kunne jeg ikke fatte hvordan jeg hadde gått så lenge uten å se denne filmen. Det var lenge siden en film hadde fått meg til å tenke på denne måten, jeg følte med en gang at denne filmen hadde utvidet mitt syn på livet, men var allikevel sikker på at det er desto flere lag i innholdet, som man vil komme seg dypere inn i for hvert dypdykk. Det kunne ikke vært et bedre stykke kunst enn det ble, og jeg gleder meg til å kunne vise dette verket til flere.