I 2019 oppsto det en serie massive manifestasjoner over hele Chile. Drevet av et stort antall varierte grupperinger fra forskjellige bakgrunner, var kravene deres overraskende unisone: en ny grunnlov og et verdigere samfunn.
Det hele startet med en økning av prisene til den offentlige transporten i hovedstaden Santiago, noe som førte til hovedsakelig studentdrevne protester. I et land der misnøyen allerede ulmet blant mange var dette nok til å tenne lunten på det som ville bli kalt «el estallido social» (den sosiale eksplosjonen). Det nyliberalistiske systemet og den fremdeles gjeldende grunnloven som ble innført under Pinochets diktatur var bakteppet for misnøyen, et faktum som kom fram i slagordet «det er ikke 30 pesos, det er 30 år». Dette sto bak det ekstremt vide gapet mellom fattige og rike, undertrykkelsen av urbefolkningene og var de største hindrene for å skape virkelige forandringer for framtiden.
Protestene bestod av alt fra det erkechilenske «cacerolazos», som et tilbakeblikk til 70-tallet der man slår i gamle kjeler og panner, til enorme marsjeringer der det dukket opp over 1 million mennesker på det meste. Kanskje den mest kjente markeringen var det feministiske diktet og koreografien «un violador en tu camino» (en voldtektsmann på din vei) som raskt ble adoptert og oversatt på et internasjonalt plan. Dessverre ble protestantene møtt med pansrede kjøretøy og opprørsutstyrte politifolk som skøyt med gummikuler og utdaterte tåregasshylster – noe som førte til at mer enn 400 personer ble blinde på ett eller begge øynene, over 2500 fysisk skadde, og minst 23 dødsfall ifølge menneskerettighetsregisteret i Chile.
I My Imaginary Country får du et nært innblikk i denne kampen sammen med motivasjonen og håpet til både unge og eldre deltakere.