Da jeg først så denne filmen ble jeg slått av hvor vond og vakker den var på én og samme tid.
Filmens trange 4:3 format formidler den innskrenkende friheten til hovedpersonen og den overveldende maktløsheten hun føler i det lille rommet hun får lov til å bevege seg i. Med et nydelig foto som til tider minner om svevende drømmesekvenser, samt det melankolske lydsporet, illustreres dette marerittet med en viss apati – som en rådløs tilskuer. Kameraet makter ikke å fange annet enn skjønnheten i omgivelsene, som, i kontrast med den fæle virkeligheten til karakterene, skaper en rystende opplevelse ettersom at man konstant blir gjort oppmerksom på unødvendigheten av det barbariske.
Samtidig klarer filmen å balansere det intense dramaet med en form for kafkask detektivhistorie gjennom journalisten Pedro. Det kaotiske samfunnssystemet, korrupsjonen og tilsynelatende likegyldigheten til styremaktene gir en følelse av utmattelse, som igjen reflekteres gjennom hans egen mangel på livsgnist.
Filmen kommer også med et slående spørsmål: om barnet får et bedre liv i et rikt vestlig land, er det da så farlig?
Denne mesterlige debuten til Melina León er en skatt innen latinamerikansk film og jeg er veldig glad for at vi får sette den opp for vårt publikum.