Franske og belgiske kvinnelige regissører har hatt en stor innflytelse på utformingen av feministisk film verden over. I anledning vår visning av Chantal Akerman’s feministiske avant-garde mesterverk Jeanne Dielman, 23, quai de Commerce, 1080 Bruxelles 10.November, tenkte vi at det hadde vært en utmerket mulighet å fremme flere bemerkelsesverdige kvinnelige regissører.
Disse regissørene utforsker ofte nyansert tematikk knyttet til kjønn, seksualitet, (marginalisert) identitet, familie og rasisme. Regissørene presenterer disse på unike måter til publikum, men alltid med det underrepresenterte kvinnelige perspektivet. Med denne listen håper vi å utvide og nyansere filmverden og «the female gaze». Vi oppfordrer videre til å fortsette utforskningen av kvinnelige regissører utover denne listen.
Chantal Akerman
Den belgiske regissøren Chantal Akerman var kjent for sin hyperrealisme. I tillegg kritiserte hun og tok avstand fra identitetskategorier som bl.a. «kvinne» og «lesbisk», da hun mente disse opptrådde som begrensninger for kreativ selvuttrykking. Akerman’s filmografi er likevel høyt ansett i feministiske og queer filmstudier, og er ofte sentrert rundt mesterverket Jeanne Dielman, 23, quai de Commerce, 1080 Bruxelles (1975). Filmen skal ha dramatisk endret konvensjonelle persepsjoner av tid og rom i film, samt bragt den ofte oversette kvinnelige subjektiviteten og husarbeidet i fokus. Men Akerman har en bred filmografi med over 40 kort- og langfilmer med alt fra surrealistiske eksperimenter, musikaler, og biografiske portretter. Sjekk ut: News from Home (1977), No Home Movie (2015) og Je, tu, il, elle (1974).
Agnès Varda
Agnés Varda var en visjonær med et nysgjerrig, personlig og lidenskapelig blikk på verden rundt henne. Varda hadde et unikt filmatisk språk som ofte visker ut grensene mellom fiksjon og dokumentar, og fletter sammen kjærlige portretter av venner og familie. Også hennes indre verden av sosial bevissthet nært knyttet til 1960-tallets «counterculture», kvinners frihetskamp, fattige og sosialt marginaliserte mennesker, og planetens økologi er også essensiell i Varda’s filmografi. Sjekk ut: Cléo from 5 to 7 (1962), Le Bonheur (1965), Vagabond (1985).
Amandine Gay
Amandine Gay er en fransk regissør, afrofeministisk aktivist, skuespiller og akademiker. Gay’s debutfilm var dokumentaren Speak Up (2017), og viser til hennes arbeid med interseksjonalisme, anti-rasisme, og afrofeminisme. Ifølge Gay var denne dokumentaren en måte å gi en stemme til svarte kvinner i Frankrike, samt bidra til å utvide perspektiver og retninger innenfor feministiske bevegelser. Filmografien er kort, men viktig. Hun påpeker at hun arbeider videre med å lage lignende filmer i fremtiden, dermed er dette en filmatisk stemme å holde utkikk etter.
Julia Ducournau
Filmaktuelle Julia Ducournau tok filmverden med storm etter Raw (Grave) ble sluppet på kino i 2017. Ducournau viser en imponerende evne til å portrettere sin sterke fasinasjon for kropper og det grafiske, med et sterkt fokus på kompleksiteten ved identitet, familie og kjærlighet, kjønn, seksualitet og aksept. Både Raw (2016) og Titane (2021) preges av denne tematikken, hvor utførelsen ikke er en kontrast mellom det familiære og det groteske, men heller en dypt forstyrrende og forførende sammensmelting. Den kinoaktuelle Titane (2021) vant Gullpalmen på Cannes, og har nylig hatt norsk kinopremiere.
Mati Diop
Fransk-senegalesiske Mati Diop er beskrevet å ha en av de mest distinktive stemmene innenfor moderne film. Diop’s filmografi viser til intrikate, mystiske og ekstraordinære dokumentar-fiksjon hybridkortfilmer som utforsker tematikk rundt kulturell identitet, forskyving og bortføring. Kortfilmene og hennes første langfilm, Atlantics (2019), blander subtil visuell surrealisme og stemningsfull musikk hvor resultatet er en slags hjemsøkende feberdrøm. Diop’s Atlantics vant Cannes Grand Prix pris i 2019. Sjekk ut Atlantics (2019), In my Room (2020), A Thousand Suns (2013).
Celine Sciamma
Filmaktuelle Celine Sciamma’s filmografi presenterer et personlig, intimt og empatisk blikk på jenters ungdomsår, samt en nyansert utforsking av kjønn og seksuell identitet gjennom et kvinnelig perspektiv. Sciamma er blant de mest vokale regissørene mot «the male gaze», som hun anser som et svært begrensende blikk. Gjennom plattformen sin arbeider regissøren med å heve «the female gaze» hvor det kvinnelige blikket er i fokus. Sciamma’s myke tilnærming til kvinnelige, ikke-binære, og skeive identiteter viser til viktigheten av autonomi og mangelen på autentiske, marginaliserte uttrykk, som dermed bindes sammen med hennes estetiske og filmatiske valg. Petit Maman (2021) hadde nylig norgespremiere, og viser nok en gang til Sciamma’s sterke filmatiske blikk. Sjekk også ut The Portrait of a Lady on Fire (2019), Tomboy (2011), Girlhood (2014).