Fransk ekstremfilm er et begrep som omfatter en periode i fransk film fra sent 90-tall til sent 00-tall hvor filmskapere ofte hadde mye kontroversielt innhold i filmene sine, alt fra ekstremt grafisk vold til seksuell vold eller generelt eksplisitte seksuelle handlinger.
Begrepet “fransk ekstremfilm” kommer fra en artikkel av kritiker James Quandt fra 2004 hvor han klager på franskmennene som tilsynelatende begynte å lage unødvendig voldelige filmer. Hans avvisende tone til filmene har gjort at andre kritikere og filmskapere ikke har tatt ham seriøst fordi han puttet alle filmene under samme bås uten å se den kunstneriske kvaliteten til enkeltfilmskapere fra perioden. De fleste, om ikke alle, filmskaperne fra fransk ekstremfilm har også sagt at de helst ikke vil bli knyttet til begrepet da de aldri hadde noe ønske om å starte en bevegelse med filmene sine. Men selv om filmskaperne ikke hadde et felles mål er det fortsatt en trend som oppsto i fransk film som skilte seg fra annen film på den tiden.
Du tenker kanskje at ekstreme filmer, da også franske, ikke er noe nytt. Det er ganske sant med tanke på at exploitation-filmer, snuff og torturporno har eksistert lenge. En av de tidligste klassikerne fra Frankrike, Un Chien Andalou fra 1929, kan også plasseres inn i fransk ekstremfilm. Exploitation-filmer har eksistert nesten siden filmens oppstandelse. Du har gammel italiensk giallo som ofte inneholder mye voldelige bilder, og tyske snuff-filmer skutt på dårlige kamera med ekstremt innhold, og i enkelte tilfeller med muligens ekte vold. Så hvorfor ble disse franske ekstremfilmene satt i sin egen kategori?
En fellesnevner for franske ekstremfilmer er at de har et stort fokus på kunstnerisk verdi. Ikke alle har et like stort fokus på teknisk kvalitet, men det ligger en eller annen form for kunstnerisk kvalitet i filmen. Det kan være en interessant, audiovisuell stil, en samfunnsmessig kommentar eller et annet tema filmskaperen vil du skal tenke på eller ta stilling til mens du ser filmen. Det er ikke bare ubehag for underholdning, men ubehag for å sette tankene dine igang. Mange ignorerer hvor forankret i den franske kulturen de var óg. De er ofte bare assosiert med en gruppe franske filmskapere - og lar det være det. I virkeligheten vokste det ut av et spesielt fransk tankesett, dypt forankret i den kulturelle underbevisstheten og den historiske konteksten til Frankrike. Mange av filmskaperne i fransk ekstremfilm lager kanskje bare en eller to som passer inn, mens andre har nesten hele karrieren sin knyttet til ekstremfilm.
Noen eksempel på veldig voldelige filmer fra perioden er: Martyrs (2008), Inside (2007), Frontier(s) (2007), High Tension (2003), Calvaire (2004) og In My Skin (2002).
Martyrs, for eksempel, diskuterer vold og hvorfor man skal lide, og In My Skin handler om en kvinne som føler seg fanget i sin egen kropp. Calvaire har brukt mye tid på å lage et overhead-skudd som fra slutten på Taxi Driver for å gjøre sitt eget klimaks mer visuelt interessant, og Inside har brukt VELDIG mye blod og spesialeffekter til tross for at det er en enkel kidnappingshistorie, hvor hooken er at barnet hun prøver å kidnappe forsatt er inne i moren.
Den igangsettende begivenheten til Frontier(s) (2007) bruker et stormende politisk valg som faren en gjeng unge tyver må flykte fra sentrum av Paris fra, bare for å bli sittende fast på et hotell med en gruppe nynazister. Inside (2007) bruker også forstadsopptøyene som kulminerte i Frankrike i 2005 som bakteppet for hjemmeinvasjonen i filmen. Disse opptøyene og den omkringliggende sosiale uroen spilte en viktig rolle i å definere fransk ekstremfilm. Merkelig mange av disse filmene er også julefilmer. Ta det som du vil.
En av de aller største er så klart Irreversible (2002) av mesteren Gaspar Noé. En film med en så gjennomtenkt og velgjort stil at med alt det jævlige som skjer i den er det stilen du husker filmen for. Noé er også en filmskaper som til dags dato fortsetter å leke med stil og ekstremt innhold i filmene sine selv om fransk ekstremfilm som en trend har dødd ut. Av nyere franske filmer har du også Julia Ducournau som lagde Raw (2016) og Titane (2021). Hun vil også distansere seg fra fransk ekstremfilm nettopp fordi hun ikke ser en grunn til å bli koblet sammen med resten bare fordi hun også er fransk.
Them (2006) er en film som ofte kobles sammen med fransk ekstremfilm - ikke fordi den er så ekstremt voldelig, men på grunn av hvem som utfører gjerningene. Ikke les resten av dette avsnittet om du ikke vil bli spoilet for slutten da filmen bruker hvem som gjør gjerningene som en tvist helt til slutt. Spoiler: Filmen er inspirert av en sann hendelse hvor et voksent par blir terrorisert av en gruppe barn og tenåringer som angriper dem i huset sitt, og til slutt dreper dem i undergrunnssystemet i byen. Her er det da at det er “uskyldige” mennesker som utfører grusomme handlinger som gjør at filmen tar steget over slasher til ekstremfilm. Den er også fransk som gjør at folk slenger den inn i kategorien selv om den ekte historien er basert på et østerrisk par på ferie i Tsjekkia.
Det er heller ikke alle filmene som passer inn i skrekksjangeren, men finner andre måter å gjøre deg ukomfortabel på som f.eks. gjennom et drama med noe seksuelt ubehagelig noen karakterer må gjennomgå, eller som karakterene liker og vi som publikum må gjennomgå. Ofte er ikke dette hovedfokuset på filmen, men kanskje bare klimakset eller en scene som endrer historien et sted ut i filmen. Andre ganger kan det være den igangsettende begivenheten eller det karakterene prøver å unngå at skal skje gjennom filmen. Selve fransk ekstremfilm som vi kjenner startet heller ikke som skrekkfilm, men var noe som utviklet seg sammen med disse type filmene på slutten av 90-tallet. Det kan for eksempel være filmene til Catherine Breillat, Bruno Dumont og til og med Michael Haneke.
Breillat er et godt eksempel på denne typen filmer da hennes filmer ofte er mer ubehagelige og kontroversielle gjennom seksuelle handlinger enn ekstrem vold. Filmene hennes inneholder også ofte mindreårige som gjør seksuelle handlinger med voksne eller andre mindreårige uavhengig om skuespillerne er myndige. Da hennes filmer ofte dreier seg rundt kvinnelig seksualitet enten som over- eller undertekst kan det fort bli problematisk at hun inkluderer så mange mindreårige. Spesielt med tanke på at hennes nyeste film Last Summer (2023) er en ganske unødvendig remake av den danske Dronningen (2019) om en eldre kvinnes affære med en 17 år gammel gutt. Hennes første film, En riktig ung jente, ble skutt i 1975, men på grunn av at selskapet gikk konkurs ble ikke filmen gitt ut før i 1999. Den handler om en 14 år gammel jentes seksuelle utforskelse av seg selv, og viser bilder av hennes nakne kjønnsorganer, noe som også forhindret filmen i å bli gitt ut før 1999 selv om skuespilleren var 20 år.
Mange av de sentrale filmskaperne knyttet til fransk ekstremfilm er kvinner og har blitt diskutert med tanke på deres fremstilling av kvinner. Breillat og Virginie Despentes (Baise-moi (2000)) er viktige personligheter i moderne franske diskusjoner rundt feminisme. Mye tidlig arbeid i franske studier utforsket hvordan filmer som Romance, Fat Girl og Anatomy of Hell skildret kvinnelig seksualitet, konstruksjonen av femininitet, kjønnsidentitet og seksuell vold.
Bruno Dumont begynte å lage filmer som inneholder noe kontroversielle tema, men som ikke viser noe ekstremt. Hans andre film L'humanité (1999) handler om en sak hvor en 11 år gammel jente har blitt voldtatt og drept. Vi får ikke se det, men filmen viser oss et ansiktsløst bilde av den nakne døde kroppen. Resten av filmen viser ikke noe direkte ekkelt annet enn at de snakker om saken iblant.
Det var først med filmen Dumonts Twentynine Palms (2003) hvor en ekstrem handling ikke blir skjult off-screen. Denne filmen er litt kontroversiell i fransk ekstremfilm, ikke fordi den viser noe eksplisitt, men fordi den ble filmet i USA på engelsk. De snakker fransk ca. halvparten av tiden, men den virker mer som en amerikansk film om det ikke hadde vært for Dumonts gjenkjennelige stil. Dumont har i nyere tid begynt å lage komedier. De er fortsatt saktegående filmer med ikke-skuespillere ute på landet, men de har en litt hyggeligere atmosfære enn de tidligere filmene i karrieren hans.
Haneke er en østerrisk filmskaper, men han har lagd en del filmer på fransk. Hans filmer har ofte en spesifikk stil eller en kommentar som funker best gjennom filmmediet som du skal ta stilling til. Selv om de er på både tysk og engelsk så er Funny Games-filmene hans et godt eksempel på dette, da filmen tar en pause iblant for å snakke direkte til publikum om vi liker det jævlige vi ser på nå. Han lager filmer som eksisterer for å konfrontere publikum og ikke ta vare dem. Filmer som ikke gir svar, men som våger å stille flere og flere spørsmål, filmer som reflekterer og analyserer menneskets tilstand på sine mørkeste og uventede måter utenfor enhver Hollywood-formel.
Et viktig aspekt ved fransk ekstremfilm er kontroversen de tiltrekker seg. Til å være motbydelige og frastøtende filmer gis det enorm oppmerksomhet til dem – i pressen, i universitetsmiljøer, i filmforum og på diskusjonsforum. Det blir da klart at når filmene har en mening bak seg eller et tema de vil at du skal diskutere fungerer det at de er så ekstreme at de tiltrekker seg oppmerksomhet. Ikke bare til filmen, men tanken bak filmen som gjør at stemmene faktisk blir hørt. Den serbiske A Serbian Film (2010) ble lagd som en metafor for hvordan den serbiske regjering behandlet folket sitt, men på grunn av at den gikk bittelitt for langt ble den bannlyst, og det at vi som ikke-serbere ikke kjenner deres historier like godt blir også meningen bak filmen usynlig for et ikke-serbisk publikum, og da mister den den slagkraften som fransk ekstremfilm fikk gjennom ved å dytte grenser, men å aldri hoppe for langt over dem.
Fransk ekstremfilm er ikke ubehagelig for å være ubehagelig, men er et perspektiv inn i historien til det franske folk, som kanskje er usynlig på overflaten. Martyrs-regissør Laugier har sagt at noe som ufrivillig inspirerte den depressive historien til filmen var hans opplevelse av det franske samfunn på den tiden. Og som La haine-regissøren Mathieu Kassovitz har sagt:
“People think of Paris as the city of love or the city of light, but where you got love you got hate, where you got light you got darkness.”
Er det rart at japanerne opplever kvalme, hallusinasjoner og økt hjertefrekvens på grunn av skuffelsen når de besøker lysets by og den ikke holder mål med deres forventninger? Noe som skjer så ofte med japanere at det har blitt gitt et faktisk navn; Paris-syndrom. Enda morsommere er det at dette ble identifisert som et kultursjokk på 00-tallet like før ekstremfilm ble et begrep. Kanskje Frankrike ikke er så romantisk som Amélie skal ha oss til å tro... eller er det et plot fra franskmennene? De lurer oss inn med kjærlighet for den ytre opplevelse av fransk sjarm og nusselige baguetter og sender oss hjem med varige men.
Comments