Dypdykk: Found Footage

“There is something dirty about just peeking into people’s lives.”

... sier en oppgitt regissør i leiligheten til en narkoman stappfull av andre narkomane han prøver å lage en dokumentar om. Det er i dette øyeblikket han går fra å være flue på veggen til en slapp klump på den skitne sofaen i rommet.

Du tenker kanskje på The Blair Witch Project eller Paranormal Activity når du hører “Found Footage”. De har vært en stor del av å gjøre sjangeren populær, men var langt ifra de første til å eksperimentere med falsk realisme. Med det mener jeg det å bruke dokumentar- eller hjemmevideo-estetikk for å få oss til å tro at den filmen vi ser er ekte, eller at det er ekte mennesker vi ser på. Det har vært mest brukt i skrekksjangeren hvor også begrepet found footage hører best hjemme ved at det er materiale noen faktisk har funnet uten at de som filmet har hatt noe med klippeprosessen å gjøre. Muligens fordi de på filmen kanskje er døde eller sporløst forsvunnet.

L ikevel var det ikke en skrekkfilm som var først ute med dette konseptet. Helt tilbake til 1961 starter en film med en tekstplakat som sier at regissøren har overlatt alt materialet i filmen til fotografen for å klippe når regissøren har forlatt prosjektet. Hvorfor han har dratt er ikke nevnt, men på slutten av filmen gir det mening. Det er slik Shirley Clarke starter filmen sin The Connection som er en falsk dokumentar om en regissør og hans kameramann som forsøker å lage en film om en gjeng narkomane uten at noe interessant sjer før de narkomane blir mer komfortable foran kamera og regissøren innser at han ikke kan lage denne filmen fordi han ikke kjenner temaet filmen handler om.

Det er aldri tvil om at det er skuespill og et manus alle følger, men det som gjør at denne teller som en del av found footage-sjangeren er at, som nevnt tidligere, filmen later som dette er materiale noen har lagd og forlatt for at noen andre skulle forsøke å lage en historie ut av det. “Filmskaperne” er også deltagende i historien ved at de snakker til de narkomane som igjen snakker tilbake eller til kamera. De snakker om filmen de lager og de tekniske aspektene ved det. Filmen gir oss også info om at det er mikrofoner gjemt rundt i leiligheten for å ta opp all lyd på sparken, og ikke bare fotografen har et kamera, men også regissøren går rundt med et håndholdt kamera for å gi Shirley Clarkes film flere klippemuligheter ved behov.

Det er flere filmer som har brukt dokumentarisk estetikk her og der i filmen, i en scene, i et skudd, men Shirley Clarke var først ute med å lage et helt konsept ut av det. Filmen er basert på et teaterstykke av Jack Gelber som også var manusforfatter på filmen. Teaterstykket er fra 1959 og har det samme konseptet bare i en annen form hvor en regissør prøver å sette opp et teaterstykke om slummen ved å bruke ekte narkomane.

Når vi snakker om teaterstykker i found footage kan vi også ta et lite sidesprang og nevne samme type stil i bøker. Å late som noe er ekte, gi det en dokumentarisk følelse eller bare å leke med denne stilen kan enkelt gjøres ved å lage brev- og dagbokromaner som da består av innlegg i dagbøker eller brev mellom flere karakterer. Det kan for eksempel være Dracula og Frankenstein, men også The Call of Cthulhu. En bok som leker veldig med dette konseptet er Confessions av Kanae Minato, hvor hvert kapittel er en confession fra en person angående en hendelse i livet deres. De forskjellige kapitlene bruker også forskjellige typer struktur via f.eks. internettblogger eller dagbokinnlegg eller at noen leser andres etterlatte dagbøker hvor de tilføyer sine egne kommentarer. Denne boken er også filmatisert i 2010 av Nakashima Tetsuya som gjorde den til en ekstremt audiovisuell opplevelse i forhold til hvor lite visuelt boken forteller historien.

Tilbake til filmverdenen har vi en mockumentary i form av en person som lager en dokumentar om livet sitt, David Holzman's Diary (1967). Filmen går fra scene til scene med bevisst fokus på at det er dølt eller uinteressant det som foregår i livet til hovedkarakteren bak kamera. Regissør Jim McBride mente cinema verité-filmene var pretensiøse og ville vise det med denne mockumentaren (Cinema verité som i observasjonell- eller flue på veggen-dokumentarer slik som Frederick Wiseman er kjent for). David Holtzman’s Diary var en direkte inspirasjon til Coming Apart (1969) som handler om en psykiater som filmer kvinner han har seg med med et skjult kamera. Filmen har et statisk kamera som filmer psykiateren og alle de som stikker innom, som om det var et ekte skjult kamera-opptak.

Så har vi en film som teknisk sett ble gitt ut i 2018, men ble lagd på 70-tallet. The Other Side of the Wind av Orson Welles. Denne filmen var i produksjonshelvete som gjorde at filmen ikke ble gitt ut før 48 år etter den ble startet. Filmen benytter alle slags mulige kameraer og mikrofoner fra reportere og journalister og den slags for å fortelle historien sin. Dette er også et tilfelle hvor det ikke er karakterene, men filmskaperen som har dødd som ikke bare gjør dette til en found footage i stil, men også i virkeligheten.

Og i 1938 lagde Orson Welles et radiostykke av The War of the Worlds-novellen til H.G. Wells som nesten overbeviste befolkningen at romvesener faktisk hadde landet og gått løs på menneskeheten.

Med det har vi en lignende sak på 80-tallet med en falsk nyhetsreportasje kalt Special Bulletin (1983), som dreier seg om en direktesending av en terroristgruppe som har tatt med seg en hjemmelagd atombombe på en taubåt. Filmen simulerer en nyhetssendig med en falsk TV-kanal. På grunn av filmens realisme måtte de legge til en beskjed før og etter hver reklamepause for å forsikre seerne om at dette var fiksjon og ikke noe som faktisk skjedde i verden. Folk kunne likevel bla til kanalen midt i filmen og ikke vite at det var falskt, men ved å sjekke de andre nyhetskanalene kunne man bekrefte at det ikke var flere som dekket saken og forstå at det var en film.

Den første filmen vi har som er likt det vi kjenner found footage i dag med dårlig hjemmevideokamera og skuespillere som later som de er ekte folk er den japanske Guinea Pig fra 1985. Filmen presenterer seg selv som et eksperiment i hvor mye smerte et menneske kan tåle når tre menn torturer en dame til det groveste. Filmen fikk noe trøbbel da en del trodde den var en ekte snuff film med genuin tortur, et følge av at filmen åpner med en tekstplakat som påstår at torturen du får se er ekte. Likevel har filmen blitt populær nok til å få en filmserie ut av det. Regissør Satoru Ogura trodde det ville bli vanskelig å finne folk til å spille i en slik film, men ble overrasket av responsen. Videobutikker som først og fremst var familievennlige måtte gi opp på å holde filmen vekk fra hyllene sine fordi de fikk for mye press fra ivrige kunder. På dagens ultra HD 4k super-TV er det enkelt å se at det ikke er ekte, men for de som så den på en sliten VHS på 80-tallet var nok dette så nære det ekte du kunne få det.

MEN det som nok er det første eksempelet på det vi kjenner og bruker som found footage i dag er Dean Aliotos The McPherson Tape (1989). På grunn av filmens lave budsjett ($6,500) måtte Alioto ta noen grep som på den tiden ikke var kunstneriske. De hadde ikke nok penger til å lage filmen de ville og måtte plassere kamera i hendene på en av skuespillerne og få de til å improvisere en del dialog mens de følger en historie som var skrevet på forhånd. The McPherson Tape handler så enkelt om en familie som skal feire bursdag og filmer den, men senere finner ut av at det er romvesener som har landet et lite stykke utenfor huset deres. Filmen har klassisk dårlig (realistisk?) håndholdt kamera, som skuespillerne for det meste blåser i fordi de ikke nødvendigvis vet at de blir filmet hele tiden, dårlig hjemmevideokvalitet på bilde og lyd, og realistisk dialog fra ikke-skuespillere. Alioto skulle originalt kalle filmen UFO Abduction. I 1998 lagde han og Paul Chitlik en remake av filmen med høyere budsjett og proffesjonelle skuespillere. Artig nok ville de kalle den The McPherson Tape, men måtte kalle den Alien Abduction: Incident in Lake County på grunn av filmstudioet.

90-tallet besto av noen mockumentarer som Man Bites Dog (1992) og Forgotten Silver (1995), men found footage ble for alvor satt på kartet når The Blair Witch Project kom i 1999. Ikke bare hadde den en effekt på publikum med stilen sin, men filmskaperne gjorde sitt beste for å få folk til å tro at hendelsene var ekte, såpass mye at de brukte skuespillernes ekte navn i filmen og annonserte både på plakater og IMDb-siden at de var døde. Moren til Heather Donahue fikk også kondolansekort fra folk som trodde hun hadde mistet datteren sin. Skuespillerne ble da også bedt om å holde seg skjult og ikke ta noen andre roller, noe som gjorde at Heather Donahue tok med seg kniv på innspillingen i frykt for at det var en ekte snuff-film hun hadde meldt seg på. Filmen satte igang en ny bølge med found footage og populariserte sjangeren i skrekk på 2000-tallet. Tidlig 00-tallet var det noen få falske snuff-filmer som August Underground-serien og The Great American Snuff Film (2003), men det var først i 2007 at det virkelig tok av med filmer som REC, The Poughkeepsie Tapes og ikke minst Paranormal Activity.

Paranormal Activity var en enkel idé som kom fra regissør Oren Peli da han hørte rare lyder i huset sitt og tenkte på å sette opp et kamera for å se om det var noe der. Istedenfor utviklet han det til å bli en film som utviklet seg mer og mer dess lengre inn i prosessen de kom. Skutt på et lavt budsjett i sitt eget hjem med enkle effekter klarte filmen å bli til en av de mest suksessrike filmene noensinne. Filmen bygde veldig på å skape en troverdighet om at det man så var realistisk. Skuespillerne har god kjemi sammen og improviserer bra når de må, og effektene var enkle å gjennomføre fordi alle effektskuddene foregår på statiske kameraer som gjør det enkelt å fjerne regissøren som står og dytter dører og slikt. Likevel slet filmen litt med å få seg ut i verden da distributører var ganske uinteressert i et slikt prosjekt. De hadde noen testvisninger for å se hva folket syntes og fikk bekreftet sine mistanker om at det var en dårlig film når mange folk dro før filmen var ferdig. Bare for å få en siste bekreftelse spurte en produsent hvorfor en som gikk forlot filmen, og fikk seg en sjokkbeskjed da de sa at de måtte dra fordi filmen var for skummel.

Etter dette har serien utviklet seg over tid til å leke med forskjellige typer kameraer som tar opp spøkelser, hvor siste film så langt bruker til og med dronekamera. En nevneverdig kritikk på de senere filmene i serien er at de dropper virkelighetsaspektet som gjorde den første (og forsåvidt nummer 2 også) så gode for å heller gå dypere i historien til spøkelsene og familiene filmene handler om. Etter min personlige mening mister alle filmene det som gjorde den første skummel når de gjør dette, og burde heller ha fokusert på å lage spin-offs med samme konsept som den første istedenfor dypdykk i ting vi egentlig ikke bryr oss om uansett. I de senere filmene glemmer også karakterene at de tar opp, og ser aldri på materialet for å bekrefte hva som skjer, som også fjerner grunnen til å ta opp i første omgang. Om du likevel er interessert i mer dypdykk i Paranormal Activity-serien kan jeg anbefale dokumentaren Unknown Dimensions (2021) som rett og slett bare er en god dokumentar med masse interessant bakomfilm fra innspillingene, og litt om Aliotos McPherson Tape óg!

Til slutt kan jeg nevne at spin-offene til Paranormal Activity alle har en stedsspesifikk tittel som Tokyo Nights, Greece og Eastern Europe som er litt morsomt. Det finnes også en parodi som heter Supernatural Activity (2012), men den kan jeg sterkt anbefale å droppe da den er pinsomt umorsom. I de første 5 minuttene finner du en blackface-vits som de som har lagd filmen synes er genuint morsomt, ikke at karakteren sier noe morsomt, men at karakteren bare er i blackface. Så du skjønner sikkert hvorfor flest folk ikke klarer å se ferdig denne filmen ut av kjedsomhet og pinlighet på vegne av filmskaperne.

Etter suksessen til overnevnte filmserie har det i gjennomsnitt kommet ut 10-20 found footage-skrekkfilmer årlig. Vi har blant annet Cloverfield, Lake Mungo, District 9, Grave Encounters, The Dirties, As Above So Below, Surfs Up???, The Taking of Deborah Logan, og ikke minst våre kjære norske Trolljegeren, og vi kan med det samme nevne Bambieffekten, Kurt Josef Wagle, Inside the Whore og De klarsynte som norske eksempler. Norge har brukt mockumentar som komedie mer enn skrekk, som blant annet i Borettslaget (2002) og Get Ready to Be Boyzvoiced (2000), men vi skal ikke glemme av den norske youtube-klassikeren Det ultimate selvmord (2008) av Lasse Gjertsen heller.

Sjangeren har begynt å utvikle seg når ny teknologi kommer og mange har gått over fra vanlig håndholdt kamera til streaming-found footage, som Host, Deadstream og Gonjiam. Selv om sjangeren utvikler seg er det 00-tallets forsøk på å ektegjøre så mye som mulig av alle de forskjellige spøkelsesopptakene som er det som har holdt seg best. Bare gamle youtube-videoer av “Real ghost caught on cam” har mer effekt enn mye av de store studioproduksjonene, som nå blir spennende å se hva A24 gjør med konseptet til Kane Parsons The Backrooms i 2024.

Det er når du tror på at det er ekte, at dette virkelig har skjedd og at det kan skje med deg at det blir skummelt og kryper under huden din. Ekte menneskers dagligdagse frykter er relaterbare og gjør det mer intimt å følge med på hvordan det går med dem. Og igjen for å sitere den oppgitte regissøren i The Connection:

“I’m just trying to make an honest human document.”

REC representerer found footage i vår 2000’s Horror Fest. Vi skulle ha vist Paranormal Activity istedenfor om det ikke er for at den fungerer best når du ser den hjemme alene, så derfor har PA fått en større plass i artikkelen.