Koreografen, Damien Jalet, fikk lage en installasjon på Louvre i Paris i 2013. Når han lagde denne tok han med seg gjengen sin hjem og så Suspiria (1977). Han fortalte dem at det er noe i denne filmen han ville at de skulle legge til dansingen sin.
Tre år senere så Luca Guadagnino videoen av installasjonen, og hyrte ham inn til Suspiria (2018). En ting som Luca Guadagnino ville heve fra originalen var dans. I remaken er det mye mer dans, og mye mer fokus på dans i plottet — både i over- og undertekst. Dansen er en mye større del av det som driver historien fremover og gjør karakterene spesielle ... eller farlige.
I originalen er det for det meste ballett, som ikke blir utforsket i filmuniverset, mens i remaken er det nesten som et språk de danser. Karakterer føler hverandre danse når de gir mye energi gjennom dansen. Dakota Johnson ville gjøre all dansingen sin selv, men det Jalet skapte var fysisk umulig for henne å fremføre uten å ha vært profesjonell danser i flere tiår. Hun brukte likevel rundt et år på å øve for å være klar for å danse i filmen.
Både Luca og Jalet ville ha forskjellige dansere fra forskjellige bakgrunner med ulike kropper som skulle være med å skape mer personlighet til karakterene, og brukte lang tid på å velge ut dansere for å få et så vidt visuelt spekter med bevegelse som mulig.
“When you dance the dance of another you make yourself in the image of it’s creator.”
— Madame Blanc i filmen (Tilda Swinton)
댓글