Punken er slett ikke død. Den lever i beste velgående, midt i huttaheiti i Finland. Der har nemlig bandet Pertti Kurikan Nimipäivät, oppkalt etter gitarspiller Pertti, etablert seg. De regner seg som landets beste rockeband, selv uten å ha gitt ut en eneste plate. Men det nærmer seg faktisk utgivelse og det nærmer seg turné, og det blir lange dager i studio og øvingslokalet. Det kan gå på humøret løs.

I The Punk Syndrome blir vi vitne til klassiske bandstridigheter, slik vi kjenner dem fra andre banddokumentarer. Samtidig vil du her få ta del i en del problemstillinger som du neppe har sett i en musikkdokumentar før. For bandmedlemmene i Pertti Kurikan Nimipäivät er utviklingshemmede og det gjør at livene deres til tider er nokså annerledes enn andre rockestjerners. Og det gjør faktisk musikken deres bedre. Opprøret er ekte, musikken inderlig!

Sangeren Kari bruker musikken til å uttrykke følelsene sine. Han hater pedikyr, men som den kunstneren han er, lykkes han i overføre sin ekstremt dype frustrasjon over å måtte stelle tåneglene sine, til en ektefølt og drivende intens låt. Gitarspiller Pertti er adskillig mer introvert og sårbar, han pleier å si unnskyld dersom bandet spiller feil. Toni derimot trakterer trommer med jevnt godt humør, mens Sami på bass lar sitt politiske engasjement få like stor plass i hjerte og sinn som musikken. I løpet av filmen får vi bli med bandet på øving, hjem der de bor, vi blir med på konserter og en heftig konsertturné.

"Denne filmen forteller om bandet vårt, der en "tilbakestående" synger og tre andre "tilbakestående" spiller punk. Du burde se filmen, og tenke over om du burde mislike utviklingshemmede, eller om du burde elske og respektere dem", lyder sanger Karis sterke oppfordring. I høst er Pertti Kurikan Nimipäivät på norgesturné, og de spiller i Trondheim fredag 28. september.

Hege Jaer, Cinemateket i Oslo/red