Marcus (David Hemmings), en jazzpianist, blir vitne til et mord og begynner å lete etter morderens identitet. Selv om Argentos stil skiller seg drastisk fra Antonionis, deler denne og Blow-Up (1966) noe sentralt ved siden av Hemmings og mordmysteriet: en konsentrert interesse for persepsjon og minner.

Dario Argento, Mario Bavas elev, lagde flere giallo-filmer – elegant-tarvelige mordmysterier som gjerne vier selve mordsekvensene mye oppmerksomhet, opptatt av den fysiske knivvoldens visualitet i morderiske førstepersonsperspektiv. En venn av meg har beskrevet giallo-filmen som en eksibisjonistisk filmtradisjon, og det er vanskelig å være uenig når man ser Profondo Rosso, en av Argentos og gialloens store verk. Det aller meste i denne filmen – fra det mobile kameraet som ser på gjenstander og kropper med samme morbide fascinasjon, til Goblins beats, tunge og lette på samme tid – oser av kul taktfullhet.

eel