Rick Blaine driver en café i Casablanca i Marokko. 2. Verdenskrig har ennå ikke kommet dit, men krigens spenninger er allerede til å ta og føle på. Engang var Rick idealist og selv deltagende i en rekke konflikter rundt om i verden, men nå er han ikke engang interessert i å ta parti i krigen som stadig kommer nærmere. Hva har gjort ham så desillusjonert og kynisk? Bare en ting gjør slikt med en mann: En kvinnes troløshet! Denne kvinnen, og grunnen til hennes troløshet, dukker selvsagt opp i Casablanca.

Casablanca er både en klassiker og en kultfilm. Den sies å være filmen som har alt publikum - og Hollywood - ønsker: Replikkene, spenningen, typene. Men den har det i en sånn grad at den er blitt kalt ting som "king of kitsch" og "verdens beste dårlige film". Romantiske avleveringer av typen "is that a cannon or is it my heart pounding" skjer like alvorlig som om man hadde diskutert filosofi. Når det er sagt: Casablanca er slettes ikke en latterlig film. For tross replikkenes gjennomskuelighet er det umulig å ikke falle for den. Ingrid Bergman er en drøm, og Humprey Bogart, her i sin mest erketypiske rolle, er en ekte helt.

red