Det er vel bare Chaplins og Disneys filmer som har vist seg like livskraftige som Trollmannen fra Oz. De fleste har en gang vært borti filmen, og mange lar seg overraske når de hører at den er fra antikke 1939: Fargene skinner klart og godt, spesialeffektene er fortsatt virkningsfulle. Nå har dog aldri de tekniske aspektene ved en filmproduksjon vært avgjørende for klassiker-statusen. Det har større betydning at Trollmannen fra Oz var den første "integrerte musical-filmen", altså den første filmen der sang- og dansenumrene var innarbeidet som en helhetlig del av handlingen: Når Dorothy synger "Somewhere over the Rainbow" så er det av en dypfølt lengsel som er betydningsfull i handlingen, når dvergene synger sin hyllest til Dorothy for at hun har drept den onde heksen, så erstatter dette mye dialog.

Dette er ingen ulempe i dette rørende eventyret: For det er selvsagt fortellingen og personene som gjør Trollmannen fra Oz til en klassiker for barn og voksne. Dorothy slukes av tornadoen og møter igjen sine venner i andre skikkelser i eventyrlandet, og vi blir med på deres spennende ferd mot landet Oz der orden gjenopprettes: There is no place like home! Det er vanskelig å være uenig.

red