I 1976 var det et kupp i Argentina. En militær junta kastet den sittende presidenten og satte inn General Vidala som landets leder. I de neste seks årene forsvant nærmere 30.000 politiske motstandere og mange flere ble ulovlig arrestert og torturert.

Claudio Tamburini opplevde dette. Han var på den tiden en ung fotballspiller som en dag ble kastet i fengsel uten å få vite hvorfor. Han ble torturet, og siden han ikke hadde noe å fortelle trakk fengselsoppholdet ut. Han skjønte etter hvert hvorfor han var der. En bekjent hadde vært i samme situasjon før ham, og hadde til slutt begynt å gi torturistene navn i håp om å slippe unna. Claudio klarte mirakuløst nok til slutt å rømme sammen med tre medfanger. Etter en dramatisk flukt endte han opp i Sverige hvor han skrev boken Pase Libre som ble utgitt i Argentina i 2002. Buenos Aires 1977 forteller hans historie.

Jeg kan tåle ganske mye når det kommer til vold på film, men er det noe som går inn på meg hver eneste gang så er det tortur. Det er noe som knyter seg i magen min når jeg ser helt hjelpesløse mennesker bli mishandlet og ydmyket på det groveste. Det er mange slike scener i denne filmen og det er en til tider svært ubehagelig film. Volden blir aldri stilisert eller underholdene på noe som helst vis, men filmen klarer å skape en nerve og en stemning som den beste thriller fra Hollywood bare kan se langt etter. Buenos Aires 1977 sjonglerer denne blandingen av ubehag og spenning på en mesterlig måte og fremstår som en av de mest fullkomne filmene fra de siste årene. Dette reflekteres av det faktum at filmen vant hovedprisen under filmfestivalen i Tromsø i 2007.

tg