En kammerpikes dagbok innleder del tre, "den franske perioden", i Luis Buñuels kunstnerskap. Etter de banebrytende mellomkrigsårene der Buñuel sammen med kumpaner som Salvador Dalí og Federico García Lorca var med på å definere surrealismen som kunstretning, emigrerte han til Mexico etter andre verdenskrig (via et opphold i USA), der han regisserte betydelige filmer som Nazarín, Viridiana og The Exterminating Angel.

En kammerpikes dagbok kan nok være uventet kost for dem som kun kjenner Buñuel fra surrealistiske filmer som En andalusisk hund eller Gullalderen. Det er lite oppkuttede kuøyne eller eksplisitt blasfemi å finne i denne filmen. I stedet får vi en narrativt sett ganske streit filmatisering av Octave Mirbeaus roman som gir innblikk i den ustabile franske politiske strukturen. Romanen ble også filmatisert av Jean Renoir i 1946, Buñuels versjon er krassere i kantene og mindre Hollywood-vennlig.

Jeanne Moreau gir en av sine mest minneverdige rolletolkninger som hushjelpen Célestine, en nesten protofeministisk figur. Hun flytter fra Paris ut til det mer provinsielle Normandie, og havner midt oppi en heksegryte av et borgerlig hjem. Seksuelle perversjoner, drap og dramatikk, et lite lukket kongerike på randen av kollaps - når alt kommer til alt er kanskje ikke dette så langt unna de elleville 30-årene likevel. Filmen er Buñuels eneste i anamorfisk widescreen-format, og er nydelig skutt i svart/hvitt av Roger Fellous. I likhet med flere av Buñuels filmer fra denne perioden er den helt uten musikk. Samarbeidet med medmanusforfatter Jean-Claude Carrière som startet med denne filmen skulle bli svært fruktbart - filmer som Belle de jour, Borgerskapets diskré sjarm og Frihetens fantom ble i årene etter alle skrevet i kompaniskap med Carrière.

tej