30. juli 2007 døde to av de mest betydningsfulle modernistiske regissørene innen europeisk filmkunst. Ingmar Bergman var den ene, den andre var Michelangelo Antonioni. Begge utfordret og formet de publikums oppfatning av hva en filmatisk fortelling kunne være. Likevel har filmene deres hatt enorm påvirkningskraft og et stort publikum verden over.



Antonionis La notte er, sammen med L’avventura fra 1960 og L’Eclisse fra 1962, en trilogi som omhandlet menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring i det moderne samfunn. Vi møter slående vakre Lydia som vandrer gjennom Milanos vanskjøttede gater, tilsynelatende i dype tanker. Hennes mann Giovanni er den flotte, suksessfulle forfatteren hvis siste bokutgivelse blir feiret med en signering. Senere den kvelden, når Lydia til slutt beslutter å dra hjem, er hun avvisende og fjern mot mannen sin. En del av friksjonen i forholdet mellom paret kan skyldes bekymring for deres syke venn Tomasso, men også at Lydia kjeder seg på grunn av sin endimensjonale husbond. Den manglende kommunikasjonen som er i ferd med å ødelegge ekteskapet deres, er noe som har opparbeidet seg gjennom det ti år lange forholdet, og som kulminerer nettopp i løpet av den natten vi får innblikk i. I et presist ikke-dramatiserende filmspråk, med en introvert og abstrakt fortellerstil, viser Antonioni oss veien mot sammenbrudd i et typisk middelklasseekteskap.

Store deler av La notte er sentrert rundt et elegant cocktailparty arrangert av en rik industrieier. Både Giovanni og Lydia svever rundt fra flørt til flørt, tilsynelatende uinteresserte i hverandre. Antonionis skaper en kjølig og lite optimistisk stemning, og han introduserer ulike emosjonelle, sosiale og filosofiske problemstillinger. Som Fellinis La dolce vita beskriver La notte mennesker fra materielt velstående miljøer som fåfengt jakter på følelsesmessige kick – moderne, nevrotiske og fremmedgjorte karakterer med sterile eller underutviklede følelsesliv. Og de ender begge ved soloppgang med tomhet og tristesse.

Bergen filmklubb/red.