Jeg setter meg ned i kinosalen. En venninnegjeng okkuperer hele stolraden foran meg. Praten sitter løst, slik den ofte gjør. Filmen begynner uten at den ivrige diskusjonen avtar mye. BLAM! The Descent kickstarter med et av de mest sjokkerende anslagene noen sinne – et filmatisk spark i hodet med tunge jernbeslåtte støvler. Etterpå er det så stille i salen at jeg kan høre svetten som ubehaget presser frem.

Neil Marshall gjør slike ting i filmene sine. Han har et uanstrengt grep om skrekkfilmens konvensjoner og kan helt enkelt kaste ut scener og øyeblikk som setter seg i ryggmargen, slik skrekkfilmer gjerne skal. Med debuten Dog Soldiers fra 2002 viste han fram et talent for dynamisk historiefortelling og en sjangerforståelse som er savnet i mange kontemporære horror-filmer. Ikke verst til å være en liten lavbudsjetts upretensiøs varulvfilm. Marshall forsyner seg ivrig fra skrekkfilmens historiebok og verktøykasse uten at resultatet blir tafatt pastisj eller parodi. Både Dog Soldiers og The Descent lykkes i kunststykket det er å glede sjangernerdene samtidig som de er genuint skumle.

I The Descent følger vi en gruppe kvinner på huleklatreutflukt. Her skal det teambuildes og her skal vennskap varmes opp og gamle sår leges. Gruppa ender selvsagt opp i feil hule og med det bryter helvete sakte ut. Klatrescenene i filmens første halvdel er heseblesende spektakulære og representerer en viktig del av filmens appell. Det er så trangt, så trangt, og Marshalls kamera sveiper klaustrofobisk rundt karakterer som trosser fysikkens lover. Her er det for oss som publikummere viktig å huske å puste godt ut, sakte og sikkert. Det er bare fiksjon.

Etterhvert som kvinnene beveger seg dypere inn i hulen økes presset, både internt i gruppa og eksternt for det som befinner seg i avgrunnen. Gamle sår rives opp, i en symbolsk sammenheng, og nye sår dannes, disse på en langt mindre symbolsk måte. Marshall låner en scene fra Apocalypse Now og understreker med det på en elegant måte mørkets hjerte-tematikken som hele tiden ulmer i forgrunnen. Her graves det innover, og det vi finner der er sjelden lyst og hyggelig.

Det er naturlig for Trondheim filmklubb å feire halloween med å vise en av de beste skrekkfilmene fra nyere tid. Vi lover gratis inngang for de som stiller opp med hodelampe og/eller klatreøks!

tej