Ana og Otto har kjent hverandre siden de var åtte. Nå er de rundt 25 år, og har ikke sett hverandre på flere år. Begge vet det er noe de mangler. Så her er de da ved en innsjø i Finland, ved Polarsirkelen. Han henger fast i en fallskjerm i et tre, mens Ana sitter på en stol noen hundre meter unna. De ser begge på solens gang mens de venter på at livets store sammentreff skal inntreffe.

Vi møter dem første gang som barn i en verden av voksne problemer. Otto, som nettopp har fått vite at foreldrene skal skille seg, løper etter en løpsk fotball i en park. Ana løper fordi hun har fått høre at faren hennes har omkommet i en bilulykke. Plutselig løper de etter hverandre. Ana faller og Otto stanser. Blikk møter blikk, og idéen om det store sammentreffet oppstår. Slik møtes Anas mor og Ottos far, og romantikk oppstår både mellom foreldre og barn.

Historien fortelles vekselvis fra Ana og Ottos ståsted. De er begge romantiske personer som har klokketro på krefter utenfor dem selv. Hun har mistet en far, han har mistet en mor. Tilfeldighetene er gode venner å ha når virkeligheten er nådeløs og grusom, og verken gir trøst eller mening. Derfor finner de trøst i hverandres hemmelighetsfulle lek, der hverdagen er magisk og skjebnen bestemmer. Alt henger sammen.

De elskende ved Polarsirkelen er en nydelig fortalt film der Ana og Otto nærmest fungerer som representanter for den romantiske idéen om den store kjærligheten, og her snakker vi om romantikk på høyt plan.

red