En mann blir overfalt i en park. Han våkner på sykehuset med fullstendig hukommelsestap. Uten mulighet for å finne ut hvem han egentlig er, greier han ikke å finne jobb eller leilighet. Han flytter inn i et uteliggerområde i utkanten av byen. Der setter han i gang med å skape et nytt liv for seg selv. Han forelsker seg i Irma som jobber i Frelsesarmeen. Han begynner å jobbe sammen med henne og finner sin rolle i uteliggersamfunnet. Der de andre uteliggerne har havnet der som siste mulighet, blir dette samfunnet et springbrett vår navnløse hovedperson kan bruke for å skape sin egen identitet. En mann uten minne er også en mann uten fortid. Men vil fortiden hente ham inn igjen?

Dette er en film om muligheter og verdien ved surrogatfamilier. Den ligner på mange måter en "feel good"-film, men Kaurismäkis stil sørger for at dette ikke blir en for søt affære. Kaurismäki har lenge jobbet med sin særegne estetikk og Mannen uten minne er svært representativ for hans stil. Det mest oppsiktsvekkende er bruken av skuespillere. Alle følelser blir tonet ned til et minimalistisk nivå. Replikker blir sagt i en flat tone og mimikken er stiv og knapp. På denne måten inviterer Kaurismäki til en tvetydighet rundt følelsene innen hver begivenhet. Ofte er det uklart om noe er trist eller morsomt. I de fleste tilfellene er det begge deler.

ks