Søk
  • Morten Helland og Vegard Egeberg

Intervju: Sturla Brandth Grøvlen

Oppdatert: mars 2

I anledning Trondheim Filmklubbs visning av Last and First Men (Jóhann Jóhannsson), har vi snakket med Sturla Brandth Grøvlen som er fotograf på filmen. Han er en trøndersk filmfotograf med base i Danmark, og Last and First Men er én av fire filmer han er aktuell med fra fjoråret. I 2020 hadde han også foto på Et glass til (Thomas Vinterberg), Shirley (Josephine Decker) og Wendy (Benh Zeitlin). Likevel er han nok fortsatt mest kjent for å ha vunnet sølvbjørnen for arbeidet sitt på tyske En natt i Berlin (Sebastian Schipper). Nylig vant han også Liv Ullmann-prisen for sitt arbeid som fotograf og for sine bidrag til filmkulturen.


Last and First Men er basert på boken til Olaf Stapledon fra 1930. Den handler om et menneske som forteller om hvordan det er å leve to milliarder år inn i fremtiden når menneskeheten er i ferd med å dø ut. Filmen inneholder ingen mennesker annet enn en fortellerstemme, og består visuelt bare av mystiske monumenter. Jóhann Jóhannsson, mest kjent som filmkomponist og musiker, har regi på filmen. Last and First Men var hans første spillefilm, og dessverre også hans siste, da han døde før filmen ble ferdigstilt.



Sturla, når startet produksjonen av Last and First Men, og hvordan endte du opp som fotograf på prosjektet?


Det strekker seg langt tilbake. Jóhann startet å jobbe med filmen allerede i 2010, eller kanskje litt før. Han var på Balkan og filmet noen tester og startet prosessen med å søke penger. Sommeren 2014 kom vi i kontakt, og det gjorde vi fordi Jóhann lagde musikk til min første spillefilm, en tysk-dansk co-produksjon (I Am Here, Anders Morgenthaler 2014). Han pitchet da et prosjekt for meg, og jeg syntes det hørtes utrolig spennende ut. Vi gikk deretter i opptak i november/desember 2014.


Det virker som om filmen har vært i produksjon lenge. Hvor lang tid tok det å lage den, og hvordan fullførte dere filmen etter Jóhannssons bortfall?


Som sagt filmet vi den i slutten av 2014, og gikk deretter i gang med et lengre etterarbeid med klipp, lyd og musikk. Det var ikke noe som jeg var særlig involvert i annet enn om jeg var i Berlin eller Jóhann var i Danmark, så fikk jeg se et klipp og vi kunne diskutere og sånt. Det endte likevel med å bli en lang prosess. I starten av 2015 eksploderte karrieren hans av prisene han vant med The Theory of Everything (James Marsh 2014). Han fikk ekstremt mye oppmerksomhet og mange spennende tilbud om andre jobber, og det var vel også rundt der samarbeidet med Denis Villeneuve startet. Han fikk det utrolig travelt, og da havnet dette prosjektet litt lenger ned på prioriteringslisten. Han satt også med det selv, og når han både skulle klippe det selv og lage musikken, da tok det tid. Det er også en vanskelig film å klippe for det er ikke noe tydelig narrativ og man kan ta filmen i alle slags mulige retninger. Det skulle eksperimenteres, og det er tidkrevende. Så det holdt han på med i et par år.


Da han begynte å finne en struktur ble Mark Bukdahl, en dansk klipper, involvert og ting

fikk litt mer fart. Den siste klippen som Jóhann gjorde var basert på et klipp som Mark hadde laget som var på halvannen time fra september 2017. Så lå prosjektet dødt en stund og Jóhann skulle i gang igjen i startet av 2018, men så døde han i februar. Da ble det et tema for oss som hadde vært med å lage filmen, selvfølgelig etter å ha gått gjennom en sorgprosess: hva skjer med filmen nå? Det var viktig for produsenten, manageren og familien hans at filmen ble ferdig. Filmen var langt fra ferdig, men den hadde en tydelig retning og struktur. Jeg ble spurt om jeg kunne være ansvarlig, for å få samlet de kreative kreftene og stå i spissen for det arbeidet. Det tok litt over et år å få klippen på plass. Et stort arbeid var musikken som kun var halvferdig og ingenting var innspilt. Deretter kom lyd og mix og alt som ellers har med post-produksjon å gjøre.


I hvilken rekkefølge kom de forskjellige kreative bitene, og hvilken rekkefølge ble det gjennomført i? Kom musikk eller foto først?


Vi hadde et slags manus som vi hadde redigert fra første og siste kapittel i boka Last and First Men av Olaf Stapledon. Det var et slags utgangspunkt. Jóhann hadde gjort et par skisseopptak av monumentene, skutt noe på 8mm-film og tatt turen til Balkan for å oppleve dem. Før jeg ble involvert hadde han klipt sammen en slags 10 minutters promo for å skape oppmerksomhet og få finansiering for prosjektet. Det var ikke så strukturert, og det var ikke egentlig noe som var på plass. Det var en veldig flytende prosess. Han hadde musikkskisser og voiceover som var spilt inn av ei venninne. Vi var på en slags turné i tre uker og filmet monumentene og samlet inn visuelt materiale. Det var et samarbeid der vi hadde noen tydelige ideer og konsepter, men det var også en åpen og fri prosess. Jóhann hadde lyst til å samle inn masse materiale og sitte etterpå og prøve å forme det. Det var egentlig parallelt at musikken, klipp av bildene og voiceoveren ble skapt. De tre elementene vekter like mye, der det ene elementet ikke klarer seg uten det andre. Det var vel også derfor det tok så lang tid for ham å “knekke koden” om hva filmen skulle bli til slutt.



Er alle monumentene ekte, eller er noen skapt for filmen?


Nei, alle monumentene eksisterer. Det er monumenter som ble bygd imellom 1960 og 1990, eller noe sånt, i eks-Jugoslavia. De står rundt omkring på Balkan som antifascistiske minnesmerker. For spesielt interesserte kan jeg anbefale websiden spomenikdatabase.org.


De ser jo ikke menneskeskapt ut, enkelte av dem.


Nei, det er jo det som er så fascinerende med dem også, at de har den sci-fi-følelsen over seg. Jeg tror det var det som gjorde at Jóhann ble interessert i dem og så en slags link til boken av Olaf Stapledon. Jeg tror han oppdaget dem i 2010 da han så bildene til en hollandsk fotograf, Jan Kempenaers, som hadde utgitt boken Spomenik. Deretter dro han selv for å se dem.


Monumentene har en interessant historie. Grunnen til at de ser ut som de gjør, var at Tito

hadde som oppgave å samle et mangfoldig etnisk folk. Målet var å skape noen monumenter som ikke hadde assosiasjoner til noe religiøst, historisk eller kulturelt. Det skulle oppfinnes en slags ny visuell identitet som ikke kunne settes i sammenheng med noe potensielt “sprengfarlig” i et etnisk sammensatt geografisk område.


Hvordan var det å skyte en film som dette, sammenlignet med en som er mer handlingsdrevet?


Vi hadde noen tydelige konsepter om at det skulle være mye bevegelse, og prøve å skape illusjonen om at monumentene også selv var i bevegelse. Det var et utgangspunkt, men det føltes mer som et kunstprosjekt en kompisgjeng laget det var utrolig fritt og lekent. Vi filmet jo ikke mennesker, og vi tok ikke opp lyd. Det var en ganske behagelig prosess. Vi var fem stykker i en liten minivan med utstyr og ryggsekk, og kjørte fra monument til monument i tre uker og filmet løs! Vi snakket om hva som var interessant med det og det monumentet, og Jóhann hadde gjort masse research. Det fungerte sånn at vi kom til et monument om morgenen før sola stod opp. Jeg og Jóhann gikk rundt med hvert vårt digitalkamera og tok masse stills som vi så på sammen hvor vi fant bildene og bevegelsene som vi syntes var interessante. Så gikk vi egentlig bare i gang med å filme og samle inn mest mulig materiale.



Hvordan ble Tilda Swinton involvert i prosjektet, og hva var det hun fikk vite om hvordan filmen skulle være stilmessig før hun spilte inn stemmen sin?


Tilda vet jeg var fan av Jóhann. Det var i utgangspunktet hun som kontaktet ham med en slags fan mail, noe ala “jeg digger musikken din”, så han hadde en slags kontakt med henne. Det var vel litt senere at han forstod at han kunne bruke henne som voiceover. Han skrev til henne og spurte om hun hadde lyst til å være med, og dro til Skottland med en båndopptaker og var der i tre dager og tok opp en ganske omfattende del av boken.

Jeg vet ikke hvor innforstått hun var med prosjektet, eller hva samtalene deres gikk ut på.

Det kan jo tenkes at han viste henne den lille 10 minutters promo-filmen, og at hun hadde en viss forståelse for hvor det bar hen.


Etter at Jóhann gikk bort, og vi fortsatte arbeidet med å fullføre filmen, tok vi opp en ny voiceover basert på hvor klippen var da. Man kan si at manuset ble skrevet om i løpet av klippeprosessen, og vi hadde bruk for at Tilda ga voiceover på nytt med en bedre flyt. Det var hun med på. Vi var i London og tok opp det. Jeg tror kanskje vi fikk én time, og det var ganske mye vi skulle gjennom. Vi insisterte på å vise henne litt av filmen først, og da var det som om noe endret seg og hun forstod det liksom: “dette her er spennende!”, tror jeg. Så hun endte opp med å bli i to og en halv time. Fikk prøvd masse forskjellig og hun ble veldig engasjert. Det var utrolig generøst av henne.


Filmen har åpenbart gått gjennom mange versjoner. Var det en hovedtanke om hva publikum skulle sitte igjen med etter å ha sett filmen?


Jeg tror ikke det er en “tagline” man skal sitte igjen med. Det jeg snakket med Jóhann om, og det jeg kunne forstå fra regi-notatene hans, var at han så en rød tråd med nettopp disse monumentene som ble skapt som et slags “forsoningsprosjekt” – et prosjekt for å forsone seg med fortiden og for å kunne se framover på et slags nytt håp, og også for å forsone de etniske gruppene på Balkan. Boka av Olaf Stapledon er et slags dokument over menneskehetens mange faser millioner år fram i tid, men som også prøver å forsone seg med fortiden og prøver å gi et slags håp om en bedre tilværelse. Så for meg handler prosjektet mye om håp. Selv om ting er dystert, er det et håpefullt prosjekt.


Det som også er interessant er hvordan filmen på mange måter føles aktuell og at den

endrer betydning etter hvert som årene går. Jeg tror også mange kan se en kobling til klimadebatten i filmen, noe som ikke var like mye fram i tiden i 2010 da Jóhann begynte å jobbe med prosjektet. Jeg synes også at pandemien på en måte har gitt den enda en betydning, så det vitner om at det kanskje er noe tidløst her.


Vet du hva slags reaksjoner filmen har fått fra publikum?

Jeg har lagt merke til IMDb-anmeldelsene enten én av ti, eller ti av ti. Det er litt morsomt fordi det handler om hvilke forventinger man har. Om man forventer en sci-fi med mye action så blir man skuffet. Det er på mange måter en krevende film og en meditativ opplevelse. Man blir nødt til å engasjere seg og være fokusert. Når man lager en film som er så annerledes og lite konvensjonell en film uten et eneste menneske så er det en fare for at publikum tenker at det hører mer hjemme på et galleri enn i en kinosal. Derfor har det vært ekstremt gledelig at filmen fikk premiere i Berlin på en stor filmfestival. Det var hele tiden Jóhanns ambisjon at dette skulle være en kinofilm at det var på det store lerretet den hørte hjemme. At vi klarte å komme dit er jeg veldig stolt og glad for.



Du har vært med på å lage film i mange ulike land. Jeg vet at du bor i Danmark og jobber der, så hvordan er det du ender opp i alle disse andre landene?


Det er litt tilfeldig kan man si. Filmen jeg kom i kontakt med Jóhann på, I Am Here, var også den filmen hvor jeg kom i kontakt med Sebastian Schipper som lagde En natt i Berlin. Selv om I Am Here var dansk, så filmet vi i Tyskland med et tysk cast, og Sebastian var skuespiller og hadde en av rollene i filmen. Vi kom i kontakt der og han spurte om jeg ville være med på En natt i Berlin, så da ble en tysk kobling opprettet der. Jeg har studert på Island, så jeg hadde et nettverk der fra før av, og sånn ble det med de islandske filmene. Med En natt i Berlin fikk jeg oppmerksomhet og ble kontaktet av agenter og sånn. Jeg fikk amerikansk representasjon som det heter, og har etter hvert gjort tre filmer i USA. Jeg har jo fått gjort en norsk film her i fjor Eskil Vogt sin neste film som forhåpentligvis kommer i løpet av våren.


For De uskyldige av Eskil Vogt er vel din første norske spillefilm?


Ja! Det ble et stykke ut i karrieren. Den ellevte filmen eller noe sånt. Det har vært nære på et par ganger å skulle gjøre noe film i Norge, men så har det ikke passet med kalenderen. Da Eskil spurte så endte det opp med å klaffe ganske bra. Da var det ikke noe tvil om at jeg hadde lyst til å gjøre det prosjektet.


Er det noen spesielle land du har lyst til å lage film i?


Jeg er stor fan av mye søramerikansk film, så jeg har en liten drøm om å få jobbe med noen søramerikanske regissører. Jeg synes det er mye spennende derfra. Forhåpentligvis en dag kan jeg ta turen over dammen den veien også.


Nå håpet jeg på at du skulle si “havet” og ikke “dammen”, for Trøndelag har en del filmstudenter som håper på å nå samme plass i den kreative karrieren som deg. Har du noen tips, som er noe annet enn hardt arbeid, rette kontakter og litt flaks, du kan gi til studenter som har lyst til å oppnå drømmene sine?


Altså, du sa jo selvfølgelig de tre viktigste tingene der. Jeg tror flaksen er litt innebygd i at man må skape sin egen flaks. Man må være litt frempå og tro på den drømmen, ikke sant? Hvis man tror nok, så tror jeg også at man er så frempå i forhold til å skape kontakter og få relasjoner med mennesker som man synes gjør interessante ting. Jeg tror også at det er viktig at man er tro mot sitt eget uttrykk. Jeg tror ikke at man kommer så langt ved å kopiere andre sine uttrykk. Man må være tro mot det man selv liker og skape sin egen stemme. Det tror jeg er en valuta som er ganske ettertraktet.



Trondheim Filmklubb viser Last and First Men på Cinemateket i Trondheim, onsdag 3. mars. De uskyldige har planlagt kinopremiere i august.

102 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle