Vintergjesten

I et nakent vinterlandskap i Skottland vakler ei gammel dame (Elspeth) seg framover på vei for å besøke dattera (Frances) og barnebarnet sitt i byen. Når hun kommer fram er ikke ting som hun hadde tenkt at de skulle være. Dattera har til mors store sorg klipt seg og farga håret siden sist. Dattera virker på si side bare sånn passe glad for den uinviterte gjesten. På samme tid er det fleire ting som skjer. Ei fremmed jente forfølger barnebarnet til den gamle damen og distraherer han bort fra skoleveien. To smågutter skulker også og leiker med farlige ting som røyk og kulde. To gamle venninner forbruker tida si ved å pleie sine favorittsysler: kafebesøk og begravelser. Elspeth bestemmer seg for at hun vil være med Frances ut og se på at hun arbeider. Med varme klær, fotoutstyr og et par mor-datterkonflikter labber de ut på tur i det kalde vinterlandskapet.

Det vakre vinterlandskapet i denne delen av Skottland danner for det første en passende bakgrunn for de forkomne menneskesjelene som lever i det. For det andre kan det virke som om det har en symbolsk rolle i denne filmen. Isen og kulda eksisterer ikke bare i det fysiske landskapet men også i menneskene. De åtte personene i filmen er ordna i fire par; ei mor og ei datter, et kjærestepar, et gammelt venninnepar og et ungt kameratpar. Varmen mellom menneskene i Vintergjesten er det som først og fremst er en kontrast til kulda i landskapet og inne i personene, samtidig som en del av problematikken ligger i menneskelig isolasjon og ensomhet.

At Phyllida Law (Elspeth) er Emmas (Frances’ ) mor i virkeligheten kan være interessant for oss som er opptatte av sånt, det har vistnok kommet ymse meininger om akkurat det, kanskje har det bare gitt det anstrengte forholdet som det er meininga at mor og datter skal ha endel ekstra gnister.

Vi viser denne filmen på morsdagen i år, helt i tråd med et av temaene i Vintergjesten som er skuespiller Alan Rickmans strålende debutfilm.

rbp