Tokyo Ga

Wim Wenders: "Hvis det finnes noe som er hellig i vårt århundre, hvis det finnes en filmens hellige skatt, så ville det for min del være den japanske regissøren Yasujiro Ozus verker. Han lagde 54 filmer. Stumfilmer på 20-tallet, svart/hvitt filmer på 30- og 40-tallet, og til slutt fargefilmer fram til sin død, den 12. desember 1963, på sin 60-års dag. Selv om disse filmene er tvers gjennom japanske, er de samtidig universelle. I disse filmene har jeg kunnet kjenne igjen alle familier i alle land i hele verden, såvel som mine foreldre, min bror og meg selv.

Min reise til Tokyo var på ingen måte en pilegrimsreise. Jeg var nysgjerrig på om det fortsatt gikk an å spore opp noe fra Ozus tid, om det fantes noe igjen av hans arbeide. Bilder, eller kanskje til og med mennesker... Eller om så mye var blitt forandret i Tokyo i løpet av de 20 årene som har gått siden Ozu døde at det ikke ville finnes noe igjen å oppdage." (Kino-filme der BRD, 1985).

Resultatet av Wim Wenders’ reise til Tokyo ble en slags filmet dagbok, der hans ærefrykt for Ozu, blandet med nysgjerrigheten på livet i Tokyo i dag, utgjør grunnelementene. I et puslespill av surrealistiske reisefragmenter og intervjuer med Ozus nære medarbeidere kommenterer Wenders sitt bilde av dagens Japan, og forteller samtidig en historie om en mer opprinnelig japansk mentalitet som fortsatt preger de menneskene Ozu arbeidet med.

Det moderne megapolis Tokyo imponerer Wenders med sin vitalitet, tross de upersonlige massene, betong- og neonlandskapet, kakofonien av vestlige "junk-images" i utstillingsvinduene og på TV-skjermene. Wenders velger ut en "representativ" virkelighet og undersøker den gjennom en grundig fokusering på fenomener som forteller om japansk kultur, og reflekterer den estetikk som Wenders finner i Ozus filmer. "Hellige" bilder som har hatt magnetisk tiltrekningskraft på ham siden barndommen.

Lise Hovik