The Tempest

Shakespeare synes alltid like anvendelig. De siste årene har vi kinogjengere fått sjanse på sjanse til å se hans dramaer i nye innpakninger, og mange av filmene har faktisk vært preget av interessante valg både når det gjelder setting og skuespillere. Laurence Fishbourne som Othello, eller det mørke, tredvetallsinspirerte universet som årets Richard III utspilte seg i, er et par talende eksempler. Og slik Jane Austen fikk sin Clueless, fikk Shakespeare i år sin MTV-versjon av Romeo og Julie.

I Paul Mazurskys løselige filmatisering av skuespillet The Tempest er det åttitallet som utgjør scenen. Filmens hovedperson er ikke lenger den rettmessige hertugen av Milano, men en verdenskjent arkitekt. Der en familiefeide forårsaket at Shakespeares Prospero bodde i eksil sammen med datteren Miranda på en magisk øy, velger åttitallets Prospero frivillig å rømme Manhattan til fordel for én av mange greske øyer i det han kjenner midlivskrisen komme snikende.

John Cassavettes spiller den plagede arkitekten, mens Molly Ringwald fra The Breakfast Club hadde sin debut i denne filmen, som arkitektens datter. Hvis du ser Cinematekets visning av Greenaways Prospero’s Books, får du med Tempest en fantastisk mulighet til å sammenligne to vidt forskjellige versjoner av ett og samme skuespill. Tenk bare på forskjellen som nødvendigvis oppstår når Prospero gestaltet av Sir John Gielgud får sitt motsykke i John Cassavetes.

Mazursky bytter med andre ord ut hertugen, familiefeiden og den magiske øya med arkitekten, midlivskrisen og en gresk ferieøy. Resultatet er herlig glossy.

sb