Stranger Than Paradise

Jim Jarmusch ble for mange en av de viktigste regissørene på 80-tallet. Et tiår mye preget av juicy overflateestetikk, men også en vending tilbake til punkens tre-greps estetikk. Med sin debutfilm Stranger Than Paradise, leverte Jarmusch en film få hadde sett maken til. Filmen ble tildelt Gullkameraet for beste debutfilm under filmfestivalen i Cannes i 1984, og Wim Wenders – som samme år vant hovedprisen for sin film Paris Texas – uttalte at Stranger Than Paradise var den beste filmen han noensinne hadde sett.

Ryktet gikk foran filmen, og allerede før premieren i Norge var Stranger Than Paradise erklært kultfilm. En film som igjen viste unge filmentusiaster verden over at det gikk an å lage film for en billig penge, en film som benyttet hittil usette virkemidler for å fortelle sin historie, en film som ga et annet bilde av drømmelandet USA, en film som trakk Screamin’ Jay Hawkins fram fra glemselen igjen. Blant annet.

Stranger Than Paradise er en sjelden enkel og original film. De fleste som ser filmen for første gang, vil umiddelbart reagere på de svarte feltene som deler de lange tagningene fra hverandre. Her finnes ingen klipp i ordinær forstand. Å se filmen har blitt sammenlgnet med det å bla i gamle fotoalbum der sidene er svarte, som maskeringen rundt filmlerretet; et et negativt rom der blikket kan fortsette å fable på egen hånd.

Men Jarmuschs debutfilm er først og fremst en lavmælt svart komedie om kulturkollisjon, om fremmede, mennesket i drømmelandet USA. Den handler om slike typer og hendelser amerikansk film sjelden eller aldri bryr seg om. I kontrastrike svart/hvitt bilder blir vi presentert for newyorkeren Willie som en dag får besøk av sin ungarske kusine Eva. Willie vil ikke vite av sin ungarske bakgrunn, og insisterer på å snakke og være amerikansk. Han spiser sin TV-dinner og forklarer Eva reglene for amerikansk fotball foran TVen (selv om han vel aldri helt har skjønt hva quarterbacken gjør når laget hans går i angrep). Noen dager senere reiser Eva for å besøke sin tante Lottie og jobbe på en hamburgerbar i Cleveland. Et år senere vinner Willie og vennen hans Eddie i poker, leier en bil, og reiser til snødekte Cleveland. Etter noen dager "kidnapper" de Eva og tar henne med til Florida; "Paradise".

Det er selvsagt ikke handlingen som er det geniale med Stranger Than Paradise. Den viktigste informasjonen ligger i det som ikke blir sagt. Filmen har en underfundig beat-humor som er ironisk og distansert. Samtidig er det en hjertevarm film, der en virkelig blir glad i de forskjellige karakterene (legg spesielt merke til tante Lottie).

yngve sæther