Mannen fra St. Estephe

Bestemødre virker ofte breddfulle av velmenende råd om hvordan man best skal te seg i livet. Som en forsikring om at disse rådene ikke skal forsvinne flyktig ut av det andre øret (eller bli motsagt umiddelbart), formuleres de vanligvis noe kryptisk. "Lykken står den kjekke bi", er et typisk eksempel på slike råd. Velmenenheten til tross, de fleste som tror de forstår meningen bak ordene vil nok synes at dette høres ut som et svært naivt råd for dagens oppvoksende slekt. Med rette.

I det handlingen i Mannen fra St. Estephe tar til tror imidlertid unge Joe Ross fullt og fast på denne leveregelen. Han har utviklet en formel som vil føre til lukrativ avkastning for selskapet han er ansatt i. En formel med så stor forventet effekt at den bare går under navnet "Prosessen". Ross har vært flink, han har arbeidet hardt og målrettet, og passet sin plass i systemet på en utmerket måte. Han mener nå at han har vært tilstrekkelig "kjekk" til at lykken kan stå han bi. Det mener tilsynelatende også de som bestemmer slikt, og Ross blir invitert av sjefen og styret for selskapet til den karibiske øya St. Estephe. Med på turen følges Ross av Susan Ricci, en av selskapets sekretærer. I møte med styret ber han full av fremgangsmot om å få vite hvor stor bonus formelen vil gi ham, men til sin store overraskelse får han ikke noe konkret svar. Frustrert over styrets unnvikenhet prøver han å redde oppholdet på øya i selskap av andre ferierende, blant dem forretningsmannen Jimmi Dell og en kvinne som etterhvert avslører seg som FBI-agent.

Når turen tilbake fra Karibien er over, har alle hovedkarakterene i David Mamets siste "confidence game" – tillitsmessige lurendreieri – blitt presentert, og spillet kan begynne. Etter hjemkomsten begynner den i utgangspunktet godtroende og lett naive Ross å lukte ugler i mosen. Selskapets holdning til formelen får ham til å tro at det vil lure ham for penger. Antagelsen om at noen vil svindle ham viser seg å være fullstendig korrekt, men hvem som skjuler seg bak lureriet viser seg å være en vrien gåte. Hitchcock-likt, med et vell av mulige løsninger, blir både vi og Ross lurt trill rundt gang på gang. Ikke siden Bryan Singers De mistenkte har publikum blitt gitt så mange muligheter til å ta feil.

For Ross blir spillet han er en brikke i en erfaring som omkalfatrer hans syn på verden. Han forstår at det ikke hjelper stort å bare være grei, flink og hyggelig når virkeligheten rundt en blir styrt av all verdens smarte sleskinger. Våre erfaringer blir med andre ord hans erfaring.

sb