Schpaaa

Schpaaa er et forsøk på å dykke ned på gateplanet av norsk 90-talls virkelighet. Regissør Erik Poppe har nærmest hatt en sosialantropologisk målsetting om å formidle et mest mulig autentisk bilde av ungdom på Oslo Øst, og har før filminnspillingen gjennomført et langvarig feltarbeide for å få bitene til å stemme.

I sentrum av handlingen står en gruppe tenåringer på rask glideflukt mot en kriminell løpebane. De fleste har innvandrerbakgrunn men en av hovedpersonene, Jonas, er norsk. Oppvekstmijøet som skildres er nitrist preget av brutalitet, rus og en akutt mangel på positive forbilder. Likevel opprettholder ungdomsgjengen et slags asosialt fellesskap som også inneholder omsorg og varme. Vendepunktet i filmen kommer når ungdommene blir innblandet i en større narkoaffære. Det begynner som en lek med utsikter til lettjente penger, men snart innhentes de av alvoret, og det unge forbryterfelleskapet sprenges i tusen biter.

Schpaaa er fortalt i en kjapp og medrivende fortellerstil, og minner til tider om en musikkvideo. Filmen har et dokumentarisk preg, noe som understrekes av at mange av skuespillerne er hentet fra et gatemiljø. Filmen formidler både nerve og spenning, En svakhet er likevel at Schpaaa i liten grad setter ungdomsmiljøet inn en større sosial sammenheng som kan bidra til å forklare det som skjer. Isteden formidler filmen en følelse av håpløshet. Skildringen av det voksne innvandermiljøet kan også synes svart/hvitt. Alt i alt kommer Schpaaa likevel ned på begge beina og er blitt et kontant og provoserende debattinnlegg som tar pulsen på 90-tallets samfunnsutvikling.

red