San Lorenzo-natten

"I natt er det San Lorenzo-natten, skatten min. Og stjerner kommer til å falle. Hos oss i Toscana sier man at når stjerner faller, går det slik du ønsker. Ikke sov ennå! Vet du hva jeg ønsker i natt? - at jeg klarer å finne ord for å fortelle deg om en annen San Lorenzo-natt for lenge siden."

Med disse ordene innleder brødrene Taviani San Lorenzo-natten. Den kvinnelige fortelleren sikter til noen hendelser som inntraff høsten 1944. Vi befinner oss i en liten by i Toscana. Innbyggerne venter på at amerikanerne skal frigjøre dem fra tyskerne. Det går rykter om at de har fremgang, og at de er i nærheten. En gang hører de musikken til de amerikanske troppene, en påstår til og med at han kan se dem. Men det viser seg at noen driver gjøn med dem. De enkle landarbeiderne lever seg imidlertid så voldsomt inn i denne situasjonen at de blir lurt, akkurat som tilskueren.

Det er tyske soldater som hersker i byen, og de gir ordre om at byens innbyggere skal møtes i kirken. De som møter opp går i en felle, for kirken blir sprengt og mange omkommer. Noen velger å flykte fra byen før de kommer så langt. Enten for å slutte seg til partisanbevegelsen, eller for å søke til det amerikanske territoriet. Vi følger landarbeidernes ferd gjennom en rekke situasjoner og episoder, hvor de kjemper for å overleve. Disse urolige dagene bringer ikke bare sorg, men også gleder. Et gammelt kjærestepar, som aldri fikk hverandre på grunn av det sosiale skillet, får tilbringe en natt sammen.

Mennene, som skal slutte seg til partisanbevegelsen, må velge seg nye navn. "Ugle!" sier en, og smiler, "Løve!" sier en annen, "Requiem," sier en tredje sjenert. Deres navn er ikke tilfeldige, de er i dyp overensstemmelse med hva de føler - deres innerste jeg.

Det finnes et spenningsfelt mellom det overraskende og det innlysende allmengyldige i San Lorenzo-natten, og i dette spenningsfeltet gnistrer energiladninger. Når en motbydelig fascistisk pjokk blir drept, og hans far reagerer med å dunke hodet i bakken og skrike, så oppleves dette først vanvittig, fordi reaksjonen er så usedvanlig. Men situasjonens intensitet er så overveldende at man rives med. Slik måtte han reagere, det er innlysende.

Filmen referer til antikkens heltedikt på flere måter. Når en tysk soldat blir drept av partisaner, ser vi romerske krigere som gjennomborer soldaten med et dusin lanser. Også filmens struktur har klare likheter med antikkens heltedikt. Historien er bare en ramme, det er de små episodene, hendelsenes malstrøm, som er vesentlige.

Paolo og Vittorio Taviani forteller med et raffinert filmspråk, som blander eventyr, Brechtsk Verfremdung og neorealistisk naturalisme. De forteller en liten historie over et stort register. Det forunderlige ved filmen er at den, tross sine blodige tildragelser og sørgelige skjebner, er livsbekreftende og stimulerende. Det er den ekte tragedies paradoksale effekt, som Aristoteles påpekte i sin dramaturgi for et par årtusen siden. Av frykt og medlidenhet, som tilskueren føler med tragediens personer, oppstår katarsiseffekten, renselsen, som oppløfter og beriker ånden.

red