Prosessen mot Jeanne d'Arc

Historien om Jeanne d’Arc har tiltalt filmskapere helt siden mediets spede begynnelse. Allerede i 1900 gjorde den fantasifulle pioneren Georges Méliès en filmatisering basert på de historiske hendelsene. Og flere fulgte. Den mest anerkjente av dem, var Carl Dreyers versjon, En kvinnes martyrium, fra 1928. Mange ble derfor overrasket da også Robert Bresson kom med sin utgave i 1962.

Om premissene for filmen uttalte Bresson følgende: "Det fins intet portrett av Jeanne d’Arc. Men vi har det som er bedre enn et portrett: hennes ord til dommerne i Rouen". Ganske riktig; Prosessen mot Jeanne d’Arc tar utgangspunkt i de autentiske protokollene fra rettergangen mot henne. Historien som ledet fram mot denne prosessen er imidlertid lang og kompleks. Og den har klare paralleller til bibelfortellingene.

Jeanne d’Arc ble født i Domremy i 1412. Hun var bondepiken som tidlig fikk et kall, hvor hun ble oppfordret til å befri Frankrike fra England. Situasjonen var denne: Den englandsvennlige hertugen av Bourgogne hadde fått den sinnsyke kong Charles VI til å skrive under et dekret, som bestred hans sønn, Charles VIIs rettigheter til kronen. Engelskmennene var i ferd med å okkupere landet. Det gikk imidlertid gjetord om at Frankrike skulle reddes av en ung jomfru. Og det gikk troll i ord. Jeanne d’Arc red i spissen for den vesle hæren som slo den engelske hær i Patay. Dermed kunne kongen bli kronet i Reims i 1429. Men idyllen slo snart sprekker. Senere samme år sørget hertugen av Bourgogne å få henne utlevert til engelskmennene.

Det var den franske (og smått partiske) biskop Pierre Cauchon som ledet avhørene av henne. Og det er disse scenene som settes i sentrum i filmen. Tiden før bålet. Beretningen er ellers fortalt i en sparsommelig og konsentrert stil. Alt uvesentlig er skrellet bort. Fortellingen dveler ved forholdet mellom Jeanne d’Arc og Cauchon, og søker gjennom dette å lodde dybdene i den stolte martyrskikkelsen. Godard sa i 1962 at Prosessen mot Jeanne d’Arc var årets beste film, og Gilles Jacob sa følgende: "I en film som fremdeles strever etter å finne sitt uttrykk, troner Bressons arbeid som spiret på en katedral."

lm