Permanent Vacation

New York, tidlig om morgenen: Folkevrimmel i langsom hastighet. Gatestøy. Saksofonklang. En tom, bakenforliggende gate. En gutt, 16 år gammel, går gjennom bildet. Blek, hengslete og lett foroverbøyd. Elastisk gange. Han går, men ikke fordi han skal noe sted, men fordi beina hans bærer ham framover. Han trekker en sprayboks ut av lomma: "Allie Total Blam Blam".

Slik åpner Permanent Vacation, Jim Jarmuschs eksamensfilm fra filmskolen i New York i 1980. Filmen forteller historien til Aloysious Cristopher Parker, en ung gutt som driver målløst og retningsløst rundt i New Yorks nedslitte og forlatte strøk. Gjennom løsrevne episoder møter vi Allie som en passiv og likegyldig observatør. Ingenting er viktigere enn noe annet. Allie lever i en tilstand som best kan beskrives av hans egen kommentar: "I’m that certain kind of tourist that’s on permanent vacation". En ferietilstand fra ansvar, plikter og krav. Bare når han får høre idolet sitt spille, saksofonisten Charlie Parker, går han ut av sin passive rolle.

Jarmusch viser fram et øde og for de fleste ukjent New York; Slitte farger og moderne forfall. Fortellerstilen minner mye om de italienske neorealistene på 50-tallet. For første gang i filmhistorien kunne filmens utvikling styres av innfall og episoder, slik vi opplever dem i det virkelige livet, og ikke være slave av et konstruert plot. Filmens intensitet består mye av begrensningens kunst, de små overrakselsene – om man vet å sette pris på dem. Som i sine senere filmer, har Jarmusch også i Permanent Vacation tatt i bruk den underfundige humoren. En beathumor som vender seg mot hverdagslige detaljer, der poenget ofte ligger i det som ikke blir sagt. Rollefiguren Allie peker forøvrig framover mot kommende Jarmusch-figurer, slik blant annet John Lurie har tolket dem. Alle er de mer eller mindre innehavere av de samme holdningene og lengslene: Det viktigste er ikke suksess, men å leve fra en dag til den neste med et snev av forundring i behold. Et bilde på dette kan man se i John Luries meget utflytende saksofonversjon av "Somewhere over the Rainbow", som han spiller for Allie i det de møtes på gaten, nattestider i New York.

Sammenlignet med hans senere filmer, er Permanent Vacation sandkornet som hos filmskaperen Jarmusch i løpet av et tiår har blitt videreutviklet til flere små perler. Dette er med andre ord ingen fullendt film i kommersiell forstand. Men Jarmuschs eksamensfilm gir et spennende innblikk i en av 80-tallets amerikanske stildanneres første, gryende søken etter et eget filmuttrykk.

red.