Padre Padrone

Grunnlaget for Padre Padrone er sardinieren Gavino Leddas selvbiografiske roman "Padre, padrone: l`educazione di un pastore".

Filmens handling er i korte trekk at Gavino Ledda nettopp har begynt på skolen, men blir hentet tilbake av sin far for å være gjeter for familiens saueflokk. Fem-, seksåringen tilbringer fra nå av livet i de sardiniske bergområdene under forhold som innebærer nesten total menneskelig ensomhet og isolasjon. Blant annet forblir han analfabet til han er tyve år. De følgende år av Gavino Leddas liv blir en kamp for å vinne sitt språk, sin kultur, sitt liv tilbake. En prosess som skildres i filmen med en iblant nesten smertefull intensitet, andre ganger med en vàr følsomhet som understreker det selvopplevde og samtidig markerer det perspektiv som Ledda har fått på sine opplevelser etter alle de isolerte årene. Filmen skildrer hvordan Ledda gjennom flere konflikter utvikler seg selv og frigjør seg fra undertrykkelse og tvang, og til slutt - mot alle odds - blir språkforsker.

Handlingen er lagt til Sardinia på 1940-tallet. Konflikten mellom far og sønn kan også sees på som en konflikt mellom den nye og den gamle kulturen i Italia, og en konflikt mellom klasser. I sin rendyrkete form gir filmen videre referanser til antikke myter og Bibelen. Padre Padrones konflikttema angår i videste forstand alle mennesker. Den handler om hvordan et menneske våkner og gjennom bevisst kamp kan reise seg fra undertrykkelse og vinne en identitet, erobre sin egen person. En tematikk som på mange måter kan minne om en annen film med handling lagt til en italiensk øy: Michael Radfords Postmannen (1995). Hovedpersonen i denne filmen erobrer på liknende måte frihet og identitet gjennom å tilegne seg ordet.

Brødrene Taviani fikk Gullpalmen i Cannes for filmen i 1977.

red