Momo

Den første gangen man prøvde å filmatisere Michael Ende endte det i ei møkka-smørje uten like. Den nydelige boken "Den uendelige historien" ble redusert til en en-dimensjonal historie, uten et snev av sjarm. Det var derfor med særdeles blandede følelser jeg gikk til Momo-kampen om tiden. De var ikke særlig blandet da jeg gikk ut igjen. Schaaf har faktisk klart det kunststykket å overføre Endes kald-varme bok til film, uten at den mister noe av spensten og saften.

Historien er en liten moralsk fabel om det moderne stressamfunnet, overført til et fantasiby. Dit kommer den lille jenta Momo, mer eller mindre rekende på en fjøl. Menneskene der tar vare på henne og hun blir raskt et slags midtpunkt i byen. Men idyllen varer ikke lenge, plutselig dukker de frakkekledte fra "Tidssparekassen" opp og narrer innbyggerne til å sette inn tiden sin. Etter noen år skal de kunne ta ut det dobbelte; Snedig hva?

Livet i byen blir plutselig usedvanlig hektisk og alle glemmer Momo. All tid går med til å spare nettopp tid. Sjefene i Tidssparekassen gnir seg i hendene. For – de er jo selvsagt ute i et ond ærende, de skal nemlig bruke den innsatte tiden selv! Det er bare en som kan redde byen – Momo. Sammen med en skilpadde og en slags julenisse trår hun til og kampen om tiden er i gang.

Til tross for Radost Bokels udiskutable Annie-(Urg!) sjarm er det den gamle mesteren, John Huston, som stjeler showet i Momo. Som den gamle og kloke Fader Tid klarer han å gi både rollen og filmen som helhetet godslig-seriøst preg som løfter den over den gemene hop. Dette gjør at noe som kunne endt som en klissete moralistisk suppe faktisk blir vakker underholdning. Møt opp og få med deg sesongens kanskje søteste film. Skilpaddene er verdt det alene...

jok